Dag 28; Springfield er den amerikanske gjennomsnittsbyen. Den vil være moderne men er en reise i fortiden. Forretningsbyggene har flotte fasader men baksiden ser ut som en krigssone og er okkupert av hjemløse om natten. Jernbanelinjen går fremdels midt i byen og en gang i timen deler uendelig lange godstog sentrum i to. Det er restauranter og barer men ingen mennesker. Det er fellesferie og amerikanske sentrum er uansett tomme gater etter arbeidstid. Postkontorer er det mange av, denne byen har 2 i sentrum. Der er arbeidet organisert slik det har vært i 100 år, helmanuelt. Det eneste nye er kortterminalene. Å betale med kort er for øvrig en spennende øvelse for en nordmann. Det er ingen logikk i hvilke kort terminalene godtar så ha alltid med flere kort og kontanter. Vi må ofte forklare ansatte at terminalen nok godtar kortet om vi får taste inn en pinkode. Flere vil da ha likevel ha vår underskrift på kvitteringen .. for sikkerhets skyld. På bensinstasjonen har pumpene kortterminal men her er tradisjonen at man må oppgi postnummer for at kortet blir godkjent , og postnummer har som kjent 5 sifre. De stedene man slipper dette er så få at det er like greit å gå inn og forhåndsbetale. Det trenger ikke være en uting. På en lang kjøretur er det et fint avbrekk å veksle noen ord med de ansatte. På kvelden kjører vi til Abraham Lincolns gravsted. Monumentet er gigantisk og dette er et pilgrimssted for amerikanere. Kun Arlington kirkegård har flere besøk. På vegen ut stopper vi ved krigsmonumentene. De er også pilgrimssteder. Her spiller klokkespillet kontinuerlig for de 12000 amerikanerne som mistet livet i løpet av 14 dager ved Chosin, i den glemte krigen i Korea. Dagen avsluttes på Motorheads Diner Bar & Grill på Route 66. Her dyrkes også fortiden. The Motherroad ble oppretter i 1926 og avviklet i 1985 men den gir fortsatt arbeid til tusener av amerikanere. Ved baren tar vi en prat med gjennomsnittsamerikaneren. En 60 år gammel kar ved navn Lindstrøm. Født av svenske innvandrere, oppvokst i en svensk by i Kansas. Han arbeidet med landbruk og sine første 52 år var han aldri utenfor Kansas. En dag sluttet han i jobben og bestemte seg for å se verden. I snart år har han kjørt USA på kryss og tvers med trailer. Han har vært innom 46 stater og stortrives. Men livet er best når kjøreruta sender han innom familien i Kansas. Den amerikanske drømmen er en søvnig småby i midtvesten hvor tiden står stille mens framtiden kjører forbi.