Dag 20;På min vei sørover i Montana er fartsgrensen rundt 118 km/t. Ved siden av veien ( se siste bilde) synes fremdeles sporene etter vognene som tok nybyggere over prærien for 145 år siden. De brukte måneder på reisen. Det største vogntoget hadde 95 vogner, men det var i 1878, 2 år etter at General Custers kavaleri var utslettet ved Little Big Horn, og de store stammene var spredd for alle vinder. Samme år var jernbanen fullført markerte en ny tid. Apropos tid; Når jeg besøkte Fort Union på grensen mellom Nord Dakota og Montana brukte jeg 1 time og 2 minutter på å gå 150 meter fra parkeringsplassen til fortet mens jeg på vei ned igjen fikk tilbake 58 minutter. Slike pussigheter kan oppstå når parkeringsplass og fort ligger i hver sin tidssone. Devils Tower er et nasjonalparksted jeg har besøkt tidligere. Indianerene kaller fjellet Bears Lodge fordi det var så mange bjørner i området. Hver stamme har sin historie om hvordan fjellet ble til, alle forteller at stripene i fjellet kommer fra en bjørn som prøvde å klatre opp. I dag er fjellet mer kjent fra en kjent film, men hvilken ?
Præriehundene er kanskje det viktigste dyret i præriens økosystem. De fleste rovdyr og fugler har præriehunden på menyen. Samtidig viser forskning at bison, pronghorn og hjort foretrekker å beite i områder hvor det er præriehunder. Hunder er de dog ikke, de er i slekt med ekorn og marmoths. Præriehundene bor i komplekse hulesystemer / byer som kan strekke seg kilometer under prærien. De har også et avansert språk. Når et fremmed dyr kommer inn i byen deres lager de et skrik om forteller de andre hva slags dyr som kommer, hvor dyret er og hvor raskt det kommer. Ved at skriket blir formidlet videre av andre præriehunder kan livet gå som normalt for de fleste i byen, selv med uønsket besøk.
Dag 19. The Vanishing Praerie 1954) er en Oscar-vinnende dokumetarfilm fra Walt Disney. Den gang var prærien i ferd med å forsvinne. Etter regnskogen er den nordamerikanske prærien den biotop som har størst variasjon i antall arter. Prærien kan ha opp til 60 arter gress og opp mot 300 andre blomster og planter, over 200 ulike fugler , 27 pattedyr , 25 øgler og rundt 3000 ulike insekter. 18 av de 48 «lower states» har vært helt eller delvis dekket av prærie. Nå er 70 prosent av prærien borte. 60 prosent er gått til jordbruk og 10 prosent til byer, veier og vannreservoarer. Men stadig større områder blir vernet og forsøk på gjenskape prærie fra dyrket mark er vellykkede. I områder der de har sådd præriegress kommer det stort dett korn og non-Native planter de to første årene. Men fra år 3 bryter præriegresset seg frem og konkurrerer ut arter som ikke hører hjemme i området. Naturen er ganske god på å gjenskape seg selv. I store områder ser det ut som åkrene ligger brakk, de tar prærien sakte tilbake. Men kuene og de helautomatiske oljeborene blir nok en stund til.
Nasjonalpark #221 Theodore Roosevelt National Park. I Dakota brytes prærien opp i labyrinter av elver og formasjoner av forsteinet sand. Det mest kjente området er det fargerike Badlands NP i Sør Dakota. Little Missouri Badlands i Nord Dakota er ikke like fargerikt men til gjengjeld atskillig større. Hit kom en deprimert Theodore Roosevelt på slutten av 1800-tallet og prøvde seg på å drive ranch. Det gikk ikke så bra med ranchen men den unge Theodore fant meningen med livet. Når han ble president vernet han store områder og er ikke uten grunn kjent som nasjonalparkenes president. Han klarte blandt annet å bruke et smutthull i loven til å verne Grand Canyon fra gruvedrift ved å etablere GC National Monument. Ennå i dag kan en president opprette et Nasjonalmonument uten at det må godkjennes av det politiske systemet. Nasjonalparken har et rikt dyreliv med bison , præriehunder og villhester som de mest synlige. Den er også spesiell ved at den består av 3 geografisk atskilte deler; Nord og Sørlig del pluss ranchen til den kommende presidenten.
Dag 18. Minot, North Dakota er kjent for den norske høstfesten. Jeg tar en tur innom det skandinaviske senteret hvor de nordiske (!) landene viser fram litt av sin kultur. Danskene åpner sterkt med HC Andersen og en vindmølle. Island fortsetter med en statue av en nordmann, Leiv Erikson. Finland har en sauna, antagelig med Pekka og Toivonen supende på innsiden. Norge hedrer Sondre Nordheim, skisportens far som utvandret til Dakota. USA blander seg inn og følger opp med … enda en nordmann; Casper Oimoen fra Valdres som ble amerikansk mester i hopp 7 ganger. Så fortsetter det med norsk stavkirke og et eget norsk museum. Og svenskene …vel… de har en trehest. Jajamensann. Men en trehest er jo også bra……De tre turistene ( ikke treturister) foran meg har reist helt fra Torsby for å se trehesten. Dette må være et stort øyeblikk i deres liv. De bruker 10 minutter på å få tatt et bilde av seg foran stavkirken, de har sikkert brukt gårsdagen på trehesten….Ellers er den vestlige delen av North Dakota Big Sky Country. Prærielandskapet er mer kupert og det gir noen panoramaer som en rett og slett blir i godt humør av. Et par små bisonflokker ser jeg også, om enn langt fra veien. Vi får se om jeg finner fler i morgen, bison altså .. ikke trehester…
Nasjonalpark #220 Knife River Indian Villages National Historic Site. Der Knife River møter Missouri bodde Awatixa, Hidatsa og Mandan-folket. Vi har lært at på prærien bodde nomadestammer som bodde i teepee’r og fulgte bisonflokkene, men dette folket bodde i hus bygget av jord og tømmer. Størrelsen på husene var fra 100 til 112 kvadratmeter, og et hus sto i rundt 10 år før de bygget nytt. I landsbyen her var det over 50 hus og opp mot 1000 innbyggere. De dyrket mais, squash, solsikker og bønner til mat. Tobakken var forbeholdt eldre folk som var ferdig med å krige. Mennene fisket og jaktet bison og stammene hadde handelsnettverk til store deler av kontinentet. De fikk kontakt med franske pelsjegere med dertil hørende kopperepidemi på 1700 tallet. I 1804 kom Lewis & Clarke ekspedisjonen opp Missouri på jakt etter en vei til Stillehavet og ble godt mottatt. Pelsjegeren Charbonneau og hans kone Sakajewa , av Shoshonefolket, ble med ekspedisjonen i 2 år som tolker. Sakajewa er, etter Pocahontas, den mest kjente kvinnelige indianer fra før 1900. Mange steder har fortsatt navn etter henne. Ved Knife River er det fortsatt synlige merker i bakken etter to landsbyer, den fra 1700 og den som Lewis & Clarke kom til. I 1838 kom en ny kopperepidemi og etter den forsvant bisonen. Stammene flyttet nordover og deres historie er overskygget av de øvrige stammene på prærien sin kamp for å overleve.
Dag 17 Velkommen til Hamar. På begynnelsen av 1900 tallet skulle jernbanen bygges i nordlige Nord Dakota. Det lå mye penger i å eie eiendom der jernbanen kom så investorer kjøpte opp landet der de antok jernbanen ville legges. Neste steg var å etablere en by slik at de kunne få egen stasjon. For å få en by måtte man ha postkontor så da opprettet man postkontor. For å ha postkontor må man ha en postmester. Erland Christoffersen fra Åsbygda i Stange ( evt Hamar .. litt sprikende kilder ) ble ansatt. Han ga postkontoret navn etter Hedemarkens hovedstad og vips så fantes byen Hamar, North Dakota. I 1906 stoppet toget i byen flere ganger i uken og byen fikk bank, butikk og Hamar Skole. Men det ble ikke noen gullgruve for noen. I dag er kun Hamar Bar igjen. Siden det er 4 juli er baren stengt men etter at jeg spilte inn videoen kom eieren med familie for å hente øl og is til 4 juli feiringen. Han kunne fortelle at innbyggertallet i Hamar er sunket fra over 100 til 5 (fem), det vil si hans familie. Baren har eksistert i 100 år og har vært i familiens eie i siden rundt 1990. Han overtok den etter faren for 3 år siden. Mine kilder sier at den overlevd så lenge fordi det var alkoholforbud i Spirit Lake reservatet og Dakota kom hit for å drikke , men jeg unnlater å ta opp den delen av historien i dag. Jeg forteller at jeg er fra Hamar Norge og det fører til at han lar meg få ta en kikk innvendig mens de bærer varer. Når jeg forteller at jeg også spilte inn en videosnutt så forteller han at det var en annen nordmann innom for noen år siden og gjorde det samme. Jaha .. tenker jeg .. er flere turister fra Hamar som har vært her da. Men så fortsetter han med at han har en kopi av filmen .. på bakrommet. Det er litt underlig. Så forteller han at filmen er i svart hvitt. Jeg spør han om filmen tilfeldigvis kan være laget på slutten av 1960 – tallet. Joda … den er nok fra da ja. Ok, sier jeg, da hadde dere besøk av Norsk Rikskringkasting og Erik Bye kan det stemme ? Ja .. det var akkurat sånn det var. Sånn er det ute på prærien der tiden står nesten helt stille; For noen år siden er sånn omtrent 54 år ! https://tv.nrk.no/se?v=FOLA02037869
Dag 16; Dagen starter 03:00. Jeg er lys våken og fortsetter å saumfare nettet etter slekt. Jeg finner noen bilder og noen navn. Neste utfordring er å undersøke om noen av dem finnes på Facebook , og hvordan vet jeg hvem som er rett person når flere har samme navn? Jeg velger til slutt 2 personer og sender melding til dem litt før klokka 5. Jeg sover litt til og våkner klokken 7. Da har det kommet svar både på messenger og Facebook. Det er fra Jake, som bor her i Fargo. Han husker at familien en gang het Ottershagen. Vi blir enige om å treffes på ettermiddagen. Jeg må også konferere litt med tante Kirsten hjemme i Norge som er familiens slektsgransker. Jeg fortsetter dagen med en lunsj på Kroll’s Diner, bygget på 90 tallet men med klassisk 50-talls design og sauerkraut og milkshake på menyen. Jeg holder meg til Cajun Skillet, et utmerket valg. På byens visitor center har de både en Walk of Fame og vedkløyveren fra filmen Fargo. Den siste må være av de mer obskure turistattraksjoner jeg har sett. Downtown Fargo har en sjarmerende hovedgate med preg av småby, historie og neonskilt jeg gjerne skulle sett i mørket. Jeg prater med en av karene på Retro Games og han er et godt bilde av hvor komplisert slekt kan være Han har familie med røtter i Norge, Island, Japan og Korea. Det bringer meg tilbake til Jake som sender melding om at han nå er ferdig på arbeid og har fått selskap av kona. Det er bare å gå inn til et slektstreff ingen av oss så komme!
Dag 15; Dagen tilbringes i Fargo, North Dakota. Noen av dere som fulgte forrige sommers tur husker kanskje at vi var innom Homestead National Historic Park og lette etter spor etter slekt som emigrerte for godt over 100 år siden. Sporene førte Fargo og nå er det tid for mer leting. Kreativ bruk av Google fører meg både til huset hvor en av innvandrerne bodde og til kirkegården hvor jeg finner gravstedene til 3 generasjoner. Men det finnes 2 generasjoner som fortsatt lever. Jeg har en del av navnene så får vi se om det er mulig å finne dem. Det blir også besøk på Hjemsted Center, et kombinert museum og arkiv for de som leter etter slekt. De permanente utstillingene er en kopi av en stavkirke og vikingeskipet Hjemkomst. Robert Asp falt i 1971 ned fra et tak og skadet seg. I sykesenga fikk han ideen om å bygge en kopi av Gokstadskipet og seile det til Norge. I 1980 var skipet ferdig. Asp hadde i mellomtiden fått blodkreft men rakk å se skipet seile på Lake Michigan før han døde. Familien hans lovet at de skulle fullføre drømmen hans. Etter å ha silt over de store sjøene og ned Eerie Canal til New York gikk turen over Atlanteren og i juli 1982 nådde skipet Oslo og Bergen. I kjelleren på Hjemkomst har de en utstilling som er anderledes. Den er viet til den lokal baren Ralph’s Corner som eksisterte fra 50 tallet og frem til 2005. Det var den klassiske brune baren med sparsomt interiør, dårlig lukt og inngrodde stamkunder. Forskjellen var eiere som gjorde ansatte til familie og gjester til bestevenner som de tok med på fisketurer i helgene. Når baren fikk et ekstra rom overlot eierne til et par ansatte å bruke det som de ville og Moorhead / Fargo fikk en blomstrende undergrunnsscene for lokale band og mindre nasjonale band på turne i van. Baren ble til slutt revet i 2005 for å gi plass til forretningsbygg men minnene lener og facebooksiden til baren har 18 år senere fremdeles 1400 medlemmer. Vel fremme på hotellet spurte resepsjonisten om jeg likte vikingeskipet og jeg svarte at joda .. men Ralph’s Corner utstillingen var best. Det viste seg at hun var stamgjest på baren. Det ble en artig innsjekking.
Dag 14; Hemmeligheten med å roadtrippe over store områder er å bruke tiden effektivt. Dagen har 3 faser; 1. Forflytning 2. Opplevelser 3. Hvile. Om de tre fasene blandes i hverandre går tiden raskt uten at man egentlig får oppleve mye eller slappe av. I dag starter dagen kl 0600 på campingplassen. Det gir god tid til å pakke ned teltet og kjøpe inn frokost/niste før jeg er på plass I Voyageur NP 0840 og gjør klart til noen timer i kajakk. Frokosten inntas ute på sjøen inne i nasjonalparken. Dagen er varm og selv med bra med solkrem blir knærne knallrøde (som vanlig). Tilbake på land blir det et besøk på Visitor Center for å se en film om parken, skaffe et stempel som dokumentasjon på besøket og snakke med en ranger. Dagens «underholdning» består av å spørre rangeren om denne underlige gjenstanden i museet som oversatt til engelsk kalles «The Kick» aka sparkstøtting. Den hjelpsomme rangeren viser seg å ikke være noen ekspert på sparkstøttinger og vil heller snakke om den tidlige utgaven av snøscooter i monterer ved siden av. Jeg røper etterhvert at jeg er fra Norge og at sparkstøttinger fortsatt er i bruk … til og med med eget VM. Rangeren røper at hun er rundt 75 og arbeider som frivillig, som mange pensjonister gjør i parkene. De gjør alltid en solid innsats. Så gjelder det å finne et sted med brukbar skygge og ta en liten siesta. Som vanlig holder det med rundt 10 minutter før hjernen er restartet og klar for innsats. Dagen går da over i fase 1 med 40 strake mil bak rattet. Jeg kjører bevisst avgårde med halv tank slik at det blir en naturlig pause på bensinstasjon omtrent halvveis. Ellers gjelder en regel; ta korte pauser cirka en gang i timen og ikke kjør når jeg er sliten. Radioen står for underholdningen. I tillegg til muskkstasjoner har USA PBS, Public broadcasting service. som sender gode faktaprogrammer. De siste dagene har jeg bla lært om manetenes bevegelsesmønstre, hva siste dagers høyesterettsavgjørelser faktisk handler om ( i motsetning til den forenklede propagandaen som også spres i Norge) og den første fargede verdensmester i okseridning, som blir intervjuet av sin sønn i en fabelaktig prat om å følge sine drømmer , savnet av far når han er på turne og hvor mange bein i kroppen det er mulig å knekke når en okse tramper på brystkassa og ansiktet ditt. Klokken 1800 er jeg framme på hotellet og slapper av etter 2 hektiske døgn og teltcamping. Det blir nok fase 3, hvile, til litt ut på dagen i morgen da neste stopp på reisen er 3 kilometer unna og åpner 1200. Vi snakkes
