Dag 13. Turen går vestover til Voyageur. Det blir gradvis varmere men her oppe ved grensa til Canada er det «norsk» sommer med 23 grader og jevnlig med regn. Lenger sør er det tørke , eller er det det ? De siste årene har det i juni måned regnet 10 prosent mer enn for 100 år siden, likevel er 5 av de tørreste junimånedene vært i løpet av de siste 10 årene. Klimaendringer betyr like mye at været blir ustabilt som at det blir varmere… men det blir varmere. I år har det kommet 260% mer snø enn normalt i Sierra Nevada i California. Det er bare 6 år siden forrige vinter med mye snø. Likevel er det tørke i området. Tilbake i Minnesota kan folk med pusteproblemer nå stort sett bevege deg utendørs igjen. Røyken fra skogbrannene treffer dyster lenger øst. Mange har uansett startet 4 juli feiringen. For de som har mulighet blir det en uke med grilling og familie.. men det blir varmt , opp mot 30 grader.. hetebølgen i Texas når ikke helt opp hit. Det blir uansett ikke så svalt som 4 juli 1972 når Duluth hadde kuldegrader 4 juli … ei heller som i 1876 når de lagde iskrem av isflakene på Lake Superior.
Nasjonalpark #219 Voyageur National Park. Vest for de store sjøene, når pelsjegerne kom opp fra Grand Portage kom de til ennå en serie sjøer. De er små sammenlignet med de The Great Lakes men den største er likevel 10 mil lang (Mjøsa er 11,6). Denne nasjonalparken kan sees fra båt, med snøscooter eller på langrennski. Sjøene ligger på grensen mot Canada og grensa går midt ute i sjøene. Voyageur er det franske navnet på de som utforsket området og frakter pels og varer til og fra Montreal. I dag er parken et yndet sted for fiskere. Parken har stor bestand av bjørn, ulv og elg men det er fuglelivet , hjorten og beveren de fleste besøkende får se.
Dag 12; Gråværet fortsetter med tåke og regn. Det er hetebølge i det meste av midtvesten unntatt rundt uforutsigbare Lake Superior. For å holde på planen for resten av turen tar jeg motvillig avgjørelsen om å vente med Isle Royale til en annen tur. Det blir for mange dager til neste båt er tilgjengelig. Siden jeg uansett har booket en natt til i Grand Marais går dagen med til en skogstur og å kikke i butikkene. De er dominert av skandinaviske varer. Noen av dem er riktignok produsert i India og Bangladesh men det er også rikelig med lokalt produserte varer. De har også en egen Folk School hvor man kan lære om norske tradisjoner, rosemaling og treskjæring. Tilbake på BnB’n hvor jeg camper har huseierens nysgjerrige men veldig sky hund funnet ut at vi er bestiser, spesielt hvis den kan få ta over min seng. Etter en høflig omplassering av hunden blir det ettermiddagslur før jeg rusler ned til sentrum for middag. Der prater prater jeg med bartender Eriksen som gjerne skulle reist på slektstreff i Tromsø men hun har ikke råd til å ta med ungene. Slik går nå dagene i denne skandinaviske og helhvite småbyen. Det vil si .. det er afroamerikanere her også om man ser godt etter. De står i oppvasken på restaurantene. Det er tross alt bare 60 år siden Martin Luther King sa «I have a dream»
Dag 11; Det er den første av to rolige dager i Grand Marais, Minnesota. Været er dårlig og jeg utsetter tur til Isle Royal i håp om bedring. Jeg benytter anledningen til å krysse grensa til Canada og tar en tur til Thunder Bay. Det er regn og tåke, og gradestokken viser 9 grader. Det er 5-6 grader kaldere enn når Vladimir Smirnov og Silvio Fauner satte Bjørn Dæhlie & co på plass her i Ski VM i 1995. Et mesterskap som blir husket for de store temperatursvingningene og resultatlister som inneholder flere navn som ble dopingtatt noen år senere. Jeg finner Little Norway Road og monumentet Norge har satt opp til minne om norske skipionerer. Ellers er det lite spennende her bortsett fra intens krysseksaminering om mulige våpen i bilen av grensepolitiet. Jeg foretok en lignende ekskursjon til Nogales, Mexico for noen år siden og der kunne man rusle over grensa uten kontroll i det hele tatt. Til gjengjeld frisket de opp besøket med pansrede politibiler med maskingevær i gatene og illegalt salg av Ibsen og Hamsun i salgsbodene. Det er nesten så jeg drømmer om den årlige blåbærfestivalen som arrangeres i nordlige Michigan om et par uker. Tilbake på nasjonalmonumentet blir det en prat med kar fra Ojibwe som har fått jobb som guide og skal ha sitt første selvstendige foredrag i dag. Han er rundt 35 og kan fortelle at han gjennom hele ungdomen brydde seg lite om historien og kulturen. Livet gikk med til alkohol og dop, men en dag begynte kameraten hans å snakke om den store ånden som vokter over stammen og livet fikk nye mening. Han vendte tilbake til stammen, lærer om deres tradisjoner og er nå rusfri. Han betror oss at stammen har ubegrenset tilgang på et antidepressiva så sterkt at det kurerer alle livets nedturer. Når livet går en i mot er det bare å pakke ryggsekken og fiskestanga og bli ett med naturen til livet igjen er på skinner.
