Dag 21; I USA går religion og kaptialisme hånd i hånd. Fra Dakotanes Casino er veien kort til hellig grunn, Pipestone NM. Som alltid er er historiene og inntrykkene mektige og inviterer til refleksjoner rundt religion. Vi har for lengst vært innom de planlagte stoppene på turen så på impuls starter vi en 5,5 timers transportetappe til de store sjøene i nord. Etter en times tid får vi det første tegnet på at noe er feil; Bilens computer varsler lavt lufttrykk i ett hjul. Siden vi har opplevd dette tidligere på turen stopper vi snarest i et veikryss. Der blir vi møtt av den korsfestede Kristus i form av en stor statue. Vi kikker på hjulene og statuen, muligens i feil rekkefølge. Hjulene ser i alle fall ok ut, tilsynelatende bedre enn han på korset. En eldre kar på gressklipper kommer tøffene og stopper for å slå av en prat. Han kan fortelle at han fungerer som vaktmester i veikrysset og at det er hans styrtrike bror som har finansiert både statuen av Kristus på korset og de 3 andre statuene som forteller om en begivenhetsrik påske noen år tilbake i tid. Den rike broren har planer om å sette opp en ny statue hvert år som en gave til folket. Vi takker for praten og i mangel av en bensinstasjon eller andre mirakler fortsetter vi med et tvilsomt hjul. Det går ikke lang tid før vi får vår straff for å ha mer sympati med Watan Tanka enn mannen på korset. Et par kilometer senere, sånn omtrent «in The middle Of f***** Nowhere» er høyre bakhjul dønn flatt. Vi forstår at vi nå blir straffet for vår manglende sympati med korsfareren og blir utsatt for en modernisert versjon av Egypts 10 plager. 1 Det er 35 varmegrader 2. Vi har punktert. 3. ingen vet om det er reservehjul i bilen og 4. Hvor i H (unnskyld uttrykket) er bryteren som skrur på varsel-lysene ? Om det ikke er nok rammes ekspedisjonen av 5. en tvil selv Thomas kunne misunne når bilens anonymiserte passasjer freidig spør; « Har du egentlig noen gang skiftet dekk på en bil??!» …. Men en turplanlegger er alltid forutseende og tålmodig og iverksetter kriseplanene for punktering og gretne guders vrede. Med godt teamwork byttes dekk på rekordtid og vi kjører videre med et reservedekk i mopedformat. Et raskt googlesøk viser at nærmeste bilutleier oppholder seg i Minneapolis 200 kilometer østover. Vi rekker å kjøre 3 av de kilometerne før plage 6 åpenbarer seg i form av et vanvittig skybrudd. Men det er for seint, vi har bokstavelig talt ridd stormen av, så vi tar en high five og kjører på med Neil Youngs «Long May You Run» på bilsteroen mens jeg diskré løfter en lang finger mot himmelen. 20 nervøse mil senere får vi byttet til leiebil nummer 3 for turen og som for å gjøre bot unner vi oss en stopp i kapitalismens religiøse høyborg; Mall Of America, Minneaspolis. Nord Amerikas største kjøpesenter. Det har nok areale til å romme 347 frihetsgudinner eller 10 egyptiske pyramider … sånn apropos egyptiske plager. Den har en svær innendørs fornøyelsespark med flere berg og dalbaner og verdens største legofigur, men det vi trenger er et hotellrom. Så over en tallerken chilli studerer vi kartet … og det er da vi ser lyset. Det er en dypere mening bak dagens prøvelser. Her i Minneapolis ligger en nasjonalpark vi har oversett. Alle plager vi har blitt utsatt for i løpet av dagen hadde et formål; å lede oss til nasjonalpark nummer 189. Vi er dypt takknemlige og slår oss til ro for natten vel vitende om at noen der oppe likevel er på vår side. P.S. Selv om vi fortsatt heier mest på Watan Tanka vil vi gjerne hilse til han andre og beklage det der med fingeren. Håper vi blir tilgitt og at vi sees på julaften. God natt !