Dag 8; Regn ! Utenfor motellrommet sitter en mann i rød t-skjorte og snakker opprørt i telefonen. Det er gammel bitterhet og brutte løfter. Hunden hans kikker søvnig opp på meg når jeg legger kofferten i bilen. Han har hørt alle unnskyldningene og sett alle veiene som fører ingen steder. I lufta er det 11 grader og jeg dropper kajakk til fordel for mil. Nordover , forbi sandstrender og nedlagte restauranter. Hjort og hare krysser veien men kun skilpadden trekker seg inn i skallet og venter krisa ut når katastrofen passerer i 65 miles pr hour. I Calumet møter jeg Woody Guthrie og navnene til barna drept av storkapitalens forsøk på å kontrollere arbeidere med å kjøpe dem til taushet. Hvor mange liv gikk tapt i gruvene ? Antagelig 10 ganger fler enn i Italian Hall. Hvem husker deres navn ? Finnene som oppfant ishockeyen og waliserne som reiste fra de mørke gruvene ett hjemlandet til de mørke gruvene i ett nytt hjemland? Hva med drømmene til litauerne , svenskene , kroatene, franskmennene? Hvem husker Ojibway, Ottawa og Chippewa? Jeg drikker Jack Daniels og håper at regnet en dag gir seg. På hotellrommet ligger en gitar som ble med hjem fra brukthandelen. Det er veier som kjøres…det er historier som må fortelles … det er sanger som må synges ..mens vi ennå husker….før vi synker inn i selvgodheten og enda en luksusfelle vi trodde var livet.