Nasjonalpark #221 Theodore Roosevelt National Park. I Dakota brytes prærien opp i labyrinter av elver og formasjoner av forsteinet sand. Det mest kjente området er det fargerike Badlands NP i Sør Dakota. Little Missouri Badlands i Nord Dakota er ikke like fargerikt men til gjengjeld atskillig større. Hit kom en deprimert Theodore Roosevelt på slutten av 1800-tallet og prøvde seg på å drive ranch. Det gikk ikke så bra med ranchen men den unge Theodore fant meningen med livet. Når han ble president vernet han store områder og er ikke uten grunn kjent som nasjonalparkenes president. Han klarte blandt annet å bruke et smutthull i loven til å verne Grand Canyon fra gruvedrift ved å etablere GC National Monument. Ennå i dag kan en president opprette et Nasjonalmonument uten at det må godkjennes av det politiske systemet. Nasjonalparken har et rikt dyreliv med bison , præriehunder og villhester som de mest synlige. Den er også spesiell ved at den består av 3 geografisk atskilte deler; Nord og Sørlig del pluss ranchen til den kommende presidenten.

Nasjonalpark #220 Knife River Indian Villages National Historic Site. Der Knife River møter Missouri bodde Awatixa, Hidatsa og Mandan-folket. Vi har lært at på prærien bodde nomadestammer som bodde i teepee’r og fulgte bisonflokkene, men dette folket bodde i hus bygget av jord og tømmer. Størrelsen på husene var fra 100 til 112 kvadratmeter, og et hus sto i rundt 10 år før de bygget nytt. I landsbyen her var det over 50 hus og opp mot 1000 innbyggere. De dyrket mais, squash, solsikker og bønner til mat. Tobakken var forbeholdt eldre folk som var ferdig med å krige. Mennene fisket og jaktet bison og stammene hadde handelsnettverk til store deler av kontinentet. De fikk kontakt med franske pelsjegere med dertil hørende kopperepidemi på 1700 tallet. I 1804 kom Lewis & Clarke ekspedisjonen opp Missouri på jakt etter en vei til Stillehavet og ble godt mottatt. Pelsjegeren Charbonneau og hans kone Sakajewa , av Shoshonefolket, ble med ekspedisjonen i 2 år som tolker. Sakajewa er, etter Pocahontas, den mest kjente kvinnelige indianer fra før 1900. Mange steder har fortsatt navn etter henne. Ved Knife River er det fortsatt synlige merker i bakken etter to landsbyer, den fra 1700 og den som Lewis & Clarke kom til. I 1838 kom en ny kopperepidemi og etter den forsvant bisonen. Stammene flyttet nordover og deres historie er overskygget av de øvrige stammene på prærien sin kamp for å overleve.

Nasjonalpark #219 Voyageur National Park. Vest for de store sjøene, når pelsjegerne kom opp fra Grand Portage kom de til ennå en serie sjøer. De er små sammenlignet med de The Great Lakes men den største er likevel 10 mil lang (Mjøsa er 11,6). Denne nasjonalparken kan sees fra båt, med snøscooter eller på langrennski. Sjøene ligger på grensen mot Canada og grensa går midt ute i sjøene. Voyageur er det franske navnet på de som utforsket området og frakter pels og varer til og fra Montreal. I dag er parken et yndet sted for fiskere. Parken har stor bestand av bjørn, ulv og elg men det er fuglelivet , hjorten og beveren de fleste besøkende får se.

Nasjonalpark #218 Grand Portage National Monument. Det finnes indianersamfunn som opplevde stor velstand når europeerne kom. Anishinaabe Nation eller Ojibwe hadde hatt handelsnettverk rundt Lake Superior i flere hundre år når franskmennene kom på 1730 tallet. I Europa ble beverskinn brukt til hatter og klær og vest for de store sjøene var beverbestanden stor. Grand Portage er veien Ojibwe viste franskmennene til de mindre sjøene lenger vest. Grand Portage ble også sentrum for pelshandelen. Her var Ojibwe og franskmenn likeverdige partnere. Ojibwe hadde kunnskap til å bygge svære bjørkebark-kanoer som kunne frakte 14 mann og 4 tonn varer over de store sjøene. I retur kom europeiske redskaper, tekstiler og pyntegjenstander helt fra Asia. Hver sommer kom indianere, pelsjegere og handelsmenn til Rendezous i Grand Portage med handel, utveksling av gaver , undertegning av avtaler og fest. Denne handelen pågikk i fredelige formen i nesten 100 år. Handelen hadde to tilbakeslag. Det første var epidemi med kopper som gikk hardt ut over Ojibwe. Det andre var etableringen av USA. Rundt 1850 gikk beverskinn av moten og inntektene skrumpet inn , samtidig kom store mengder innvandrere inn i Minnesota. I 1854 skrev Ojibwe under på en avtale som sikret dem reservater på sitt tradisjonelle område. Stammen ble fattig men har klart å kjøpe tilbake områder fra nybyggere. For Ojibwe var ikke tragedien at europeerne kom , tragedien var at pelshandelen tok slutt. Nasjonalmonumentet er den første nasjonalparken som er et samarbeid mellom urbefolkning og nasjonalparksystemet og har som formål å fremme Ojibwe kultur og samarbeidet og handelen mellom indianere og franskmenn. Bildet viser en nybygd kano for de store sjøene

Nasjonalpark #217 Apostle Island National Lakeshore. Helt vest i Lake Superior ligger 22 øyer laget av sandstein. Øyene har vært snauhogget , blitt brukt som steinbrudd og vært bebodd av fiskere og nybyggere men fra 1970 ble 21 av dem fredet. De har et rikt dyreliv og de fleste øyene har både hjort og bjørn selv om noen av dem ligger mange kilometer fra land. Øyene er i stadig endring , erosjon arbeider kontinuerlig med å gjøre dem mindre. Samtidig blir noen av dem større ved at sand blåses opp under stormer. To av dem har vokst sammen og en har fått forbindelse til fastlandet. For 50 år siden var Bald Eagle nesten utryddet men nå er bestanden stor. På en båttur så vi 7 ørner i ett tre. En øy er ikke fredet. Den er like stor som Manhattan og har 250 fastboende. Om sommeren tidobles antall beboere.

Nasjonalpark #216 Keewenaw National Historic Site. I århundrer hadde Ojibway-folket utvunnet kobber på Keewenaw-halvøya. Europeere prøvde seg på gruvedrift her fra 1770 tallet med lite hell men fra 1848 gjør ny teknologi gruvene lønnsomme. I 1858 etableres Calumet og Hecla gruveselskaper. Selskapene lokket med gratis bolig , utdanning , fri religionsutøvelse og mere til til arbeiderne. Betingelsen er at de ikke kan organisere seg. Rundt 1900 er gruvebyen Calumet en av USA’s rikeste med eget operahus, teater og trikk langt ute i ødemarken. Men konkurransen blir hardere og ukentlig er det dødsulykker i gruvene. I 1906 er det bare i en gruve 218 arbeidere fra 18 nasjoner, mange fra Finland og Sverige .. og 4 fra Norge. Når selskapene innfører gruvebor som kan opereres av en mann begynner de å si opp arbeidere. Dette blir anledningen for å etablere fagforeninger, arbeiderne krever bedre lønn og bedre sikkerhet og at minst 2 skal arbeide sammen. Dette fører til en 5 måneder lang streik i 1913. Konflikten blir voldelig og det er kamper mellom de streikende og politiet. 24 desember 1913 samler flere hundre mennesker seg i andre etasje på Italian Hall for å feire jul. I det barna skal opp på scenen for å få presanger roper noen BRANN og panikk oppstår. Alle løper mot trappene til utgangen. Det er ingen brann men i trappa blir 73 mennesker , de fleste barn og over halvparten under 10 år, trampet ihjel eller kvalt. Man finner aldri ut hvem som ropte brann. Streiken blir etterhvert avblåst men tragedien er starten på Calumet’s nedtur. De neste 50 årene blir gruvedriften stadig mindre lønnsom og i 1970 blir siste gruve stengt. Byen er for lengst i forfall. I 1980 holder Italian Hall på å falle sammen og byen beslutter å rive huset hvor tragedien fant sted. Dette vekker innbyggerne, deres stolthet og forhold til egen historie. I 1989 reises et monument der Italian Hall sto og i 1992 blir området en del av nasjonalparksystemet og bygninger vernes og restaureres. Nasjonalparken har medvirket til at området igjen er i vekst , nå med friluftsliv og turisme som største inntektskilde. Woody Guthrie skrev i 1945 sangen «1913 Massacre» om tragedien i Italian Hall. Bob Dylan lånte melodien til «1913 Massacre» når han skrev «Song To Woody» til Woody Guthrie

Dag 7; National Park #215 Pictured Rock National Lakeshore. På sørsiden av Lake Superior ligger 2 mil med fargerike klipper. De er vanskelige å se fra land men har gitt navn til en nasjonalpark som strekker seg 8 mil langs kysten. For 150 år siden var det furuskog som dominerte sandgrunn i området. Kommersiell tømmerhogst snauhogget området og i dag er det mye løvskog. Tømmerhogsten foregikk mest på vinteren på ved Log Slide ble tømmeret sendt ned 100 høydemeter over sanden og ut på den islagte sjøen. Innenfor kystlinja er store områder vernet i et samarbeid mellom nasjonalparken og private landeiere. Det gjør at det er etablert Wildlife Refugee’s for å verne dyre og planteliv samtidig som tømmerhogsten fortsetter i mindre vernede områder. På turen gjennom området passeres knapt en eiendom som ikke reklamerer med «ved til salgs»

Nasjonalpark #214 Sleeping Bear Sand Dunes National Lakeshore strekker seg 56 kilometer langs kysten i nordvestlige Michigan. Stedet har navn fra en Ojibwe-legende om en bjørn med to unger som flyktet fra en skogbrann og ut i sjøen. Ungene druknet mens bjørnen la seg på toppen av sanddynene og ventet på dem. Tidligere hadde en av sand-dynene formen til en sovende bjørn. For å hedre den trofaste bjørnen lagde den store ånden en øy for hver av ungene i sjøen. I dag er den høyeste sanddynen rundt 140 meter og stiger rett opp fra sjøen. Det er mulig å gå fra toppen ned den stupbratte dynen til sjøen men om du ikke klarer gå opp igjen koster en redningsaksjon deg i overkant av 30 000 kroner.

Nasjonalpark #213 1812 krigen ble avgjort med et sjøslag på Lake Eerie ved øya Put-In Bay. Etter år med krig var kampene gått i stå men det var klart at det landet som kontrollerte Lake Eerie ville vinne. Sjøen var viktigste transportvei for forsyninger vestover. Både USA og England bygget krigsskip så raskt de kunne og når Perry sendte flåten sin til Put-In Bay stoppet han i praksis engelskmennenes forsyninger til Detroit. Engelskmennene gikk til angrep og 16 båter braket sammen. Lenge så det ut til at engelskmennene ville vinne men ved hjelp av griseflaks og dyktighet snudde slaget i siste øyeblikk til USA’s fordel. Den engelske flåten ble ødelagt og Detroit ble gitt opp. Etter et siste slag med knusende seier til USA vsr krigen over. Monumentet er til minne både om seieren og at landene noen år senere inngikk en fredsavtale som har gjort at det i over 200 år ikke har vært utstasjonert soldater ved grensa mellom landene

Nasjonalpark #212 River Raisin National Battlefield Park. I 1812 var England engasjert i Napoleonskrigene og både konfiskerte amerikanske båter for å få tilgang på varer og sjømenn til krigsskipene sine. Samtidig samlet Tecumseh stammene rundt de store sjøene i et stort forbund som ga stor motstand mot den amerikanske hæren. USA mente engelskmennene oppfordret indianerne til krig og erklærte krig mot England i den hensikt å tvinge England ut av Canada. Den krigen startet dårlig. Ved elva Raisin møttes en dårlig forberedt hær fra Ohio en union av engelskmenn og indianere. Kampen gikk over 5 dager. Byen ble nesten utslettet og den amerikanske generalen Winchester ble tatt til fange. Han overga styrkene til britene mot at de sårede fikk hjelp. Den neste morgenen kom rundt 100 indianere og beordret alle sårede til å marsjere til den engelske bastionen i Detroit. De som ikke kunne gå ble drept ved at husene de lå i ble satt fyr på. Av rundt 1000 amerikanske soldater kom bare 34 helskinnet hjem. Britene ga indianerne ordre om massakren og indianerne gjorde det som hevn for den amerikanske hærens strategi med å omringe indianerlandsbyer og drepe hele samfunn. Mest kjent er massakren ved Gnadenhutten i 1782 hvor soldater omringet en landsby , gjorde om 2 av husene til slakterier og bokstavlig talt hogde 90 kvinner og barn i småbiter. Massakren av av soldater førte til stort sinne i usa og strategien mot indianere ble enda hardere. Helt fram til 1890 fortsatte den amerikanske hæren å utslette indianersamfunn. Krigen mot England sluttet et år senere , i mellomtiden hadde engelskmennene rukket å brenne ned det hvite hus.