Vi unner oss noen timer ved the Royal Gorge før vi reiser videre. Dette er nok en Canyon men med en twist. Det er bygget hengebru og gondolbane over den og det er litt karuseller for barn. Einar har høydeskrekk men lar seg overtale til å krysse hengebroen. I 1994 var dette verdens høyeste hengebru med 291 meter ned til elva. I bunnen kan vi se raftingflåter seile ned strykene. Gondolbanen går enda høyere over elven. Vi overlever.
Etter en uke med mektige opplevelser er det behagelig å bruke noen timer i denne parken. I 2012 brenner hele fornøyelsesparken ned men siden det er sparsomt med slike attraksjoner i fjellene er den bygget opp igjen allerede året etter.
På ettermiddagen kjører vi innom nok en gullgraverby, Cripple Creek. På byens Casino klarer vi å vinne akkurat nok til en bedre middag. Det blir også tid til en telefon til hjemlandet. What ? Ingen mobiltelefon sier du.. å nei , her går det i postkort og en og annen telefonsamtale.
Mot kvelden suser vi ut av fjellene og ut på prærien. Det blir en kort stopp i Denver før vi setter kurs mot Cheyenne,Wyoming. Der er det Frontier Days og alle hotellene er fulle. Hviledagen blir lang likevel. Ved soloppgang kjører vi småveier på prærien, lytter til Monty Python sketsjer på radioen og studerer Pronghorns. Først i 9 tiden får vi booket oss inn på et hotell i utkanten av Casper,Wyoming og er klar for en ekte hviledag.
Vi har overnattet i Silverton, Colorodo etter å ha kjørt inn i Rocky Mountains. Vi har passert Durango og overnattet i telt i sørenden av gruvebyen som ble grunnlagt i 1874. I fjellene rundt byen ble det gravd etter gull og sølv helt fram til 1970 tallet. Fra 1913 har byen også lokket til seg turister. Det går en historisk jernbane mellom byen og Durango, fjellsidene har alpinanlegg og hovedgaten ser antagelig ut som i 1880. Saloonen har i 1994 fremdeles toalettet fra 1874 (hull i bakken) intakt og veggene er prydet med det lokale dyreliv, antikviteter og andre innfall.
Silverton,Coloroado
Natta var kjølig, byen er tross alt omringet av 7 fjelltopper høyere enn 14000 for (4270 meter) Stemningen var nervøs etter at Einar, på leting etter campingens toalett, uforvarende låste seg inn i en hytte hvor gjesten sov etter en lang dag bak rattet. Gjesten fikk panikk og jagde holdt en pute foran seg mens han skjøv Einar ut av hytta. Det ble mye styr og den fornærmede gjesten nekter å overnatte på campingplassen. Før han reiser videre aksepterer han Einars unnskyldning. Vi er først og fremst glade for at han ikke sov med en revolver under puta. Slik går nå dagene i det ville vesten.
Med nyinnkjøpte Davy Crockett luer kjører vi nordover på «The Million Dollar Highway» med det høyeste punktet 3358 moh. og også to andre pass over 3000 meter.
Vi svinger innom mektige The Black Canyon Of The Gunnison. Denne canyon er så smal og dyp at enkelte steder har sollys kunn 33 minutter pr daf. Den er et nasjonalmonument når vi besøker den men i 1999 blir den en nasjonalpark. På ettermiddagen krysser Rocky Mountains ennå en gang og mot kvelden ender i Canon City. i løpet av noen få timer har vi kjørt en strekning reisende ville brukt mange uker på bare for 70 år siden.
Trust (Ottershagen,Opsahl)
I said I didn’t mean it he said he didn’t believe it I knew the moment I did it this time I really screwed it
And there’s no way I can ever make it up to him again cause he doesn’t want to see me and says I ain’t his friend
I said I didn’t mean it he said he didn’t believe it I knew the moment I did it this time I really screwed it
And there’s no way I can blame him for acting the way he does and no excuses nor explanations can bring back his trust
I said I didn’t mean it he said he didn’t believe it I knew the moment I did it this time I really screwed it
For de fleste er Colorado Rocky Mountains og prærie, men i statens sørvestlige hjørne ligger et annet Colorado, tidskapselen Mesa Verde. I grenselandet mellom ørken og mektige fjell ligger et fjellplatå hvor tiden har stått stille i 650 år. Det var hit «the ancient ones», «ancient pueblos» eller «anasaziene» flyttet etter å ha drevet jordbruk på ørkenslettene. De tidligste tegn etter mennesker i dette fjellplatået er 9500 år gamle. De er vandrere, farmere og bor i hytter og hull i bakken. For 1600 år siden starter en periode på nesten 1000 år hvor kulturen endrer seg drastisk. Det bygges hus i fjellvegger. Husene blir til byer. Det oppstår religion og vitenskap. De har god kontroll på solen og månen slik at de vet når de skal plante korn og mais. De lager solur av vinduer slik at de vet nøyaktig når de passerer vintersolhverv. Dype canyons gir naturlig forsvar mot fiender og de har varslingssystemer som gjør at de kan advare byer kilometre unna på sekunder om inntrengere blir observert.
En gang rundt år 1350 forsvinner de. Noen tror de flyktet på grunn av krig, andre at det var langvarig tørke som gjorde at de forlot fjellene. Rester av folket spres fra Arizona og New Mexico til Mexico. I 500 år står klippebyene bevart og urørt. Ute-folket som flytter inn i området har stor respekt for fjellet og byene.
Vi er historikere og arkeologer noen timer og følger sporene gjennom fjellet. Vi er i ferd med å lære at selv forvunne indianerstammer kan bli fraranet sitt land og sin arv. Spanske ekspedisjoner er innom området på 1770 tallet og gir fjellet navn, men det er først 100 år senere at de hvite inntrengerne oppdager den arkelogiske skatten i fjellet. I 20 år blir fjellet systematisk vandalisert og plyndret av skattejegere, farmere,cowboyer og arkeologer. Golv og vegger slås i stykker, Tak blir brukt til fakler og bål. Kjeramikkk og pilspisser selges eller eksporteres til fjerne land. Sverige er blant de som forsyner seg og en samlig havner til slutt på nasjonalmuseet i Finland. Først i 2019 blir man enige om å returnere mange av gjenstandene.
Vår lærdom denne dagen er at vi vet mindre enn vi trodde om dette mektige landskapet og folket som har levd her i tusener av år.
Grand Canyon – Monument Valley – Mesa Verde … vi har funnet et annet vesten. Et vesten vi ikke kan se på postkortene, i westernfilmene eller lese om i cowboylitteraturen. Men handlingen og slutten er den samme
Indianerne forsvinner og de hvite inntrengerne tømmer området for vilt og verdigjenstander
Ørkenen blir byen , byen blir ørkenen … men den som lytter godt kan fremdels høre Kokopelli, fløytespilleren,spille sangene for skyggene som vandrer over fjellet i sene kveldstimer
Kokopelli er tegnet i utallige petroglypher. Her er han til høyre i bildet, gjenskapt av kunstnere der han spiller utenfor museet i Monticello,Utah
Vi våkner så snart sola treffer teltet. Ørkenen er der og mesaen er der .. men vi er usikre på hva som er drøm og hva som er virkelighet av nattens øvrige hendelser. Etter et par timers kjøring i sanden i Monument Valley Tribal Park tar vi sjansen på offentlig vei igjen. Vi ender opp i Monticello og ser Kokkopelli, fløyespilleren på kunstsenteret. Vi forstår at vi må lære mer om Anazasi, the ancient ones og setter kursen mot Mesa Verde.
Monument Valley ligger øst i det som kalles Cadillac Desert. Kampen om rettighetene til vannet preger området. Glen Canyon dammen og Lake Powell i nord, forbi Hooverdammen ved Las Vegas og sørover mot Mexico blir Colorado elva tappet for energi og vann. Store ørkenbyer som Phoenix,Tucson og Las Vegas skal alle ha strøm og vann til innbyggere, casinoer og næringsliv. Sør i California er jordbruket i Imperial Valley avhengige av Coloradoelva for å sikre avlingene i ørkenen. Det biologiske mangfoldet trues av en regulert elv hvor flom ikke lenger er et naturfenomen som sikrer at arter som er tilpasset dette overlever. Så mye vann tappes ut i rørledninger til byene at den mektige Coloradoelva store deler av året ikke når helt ut til havet og brakkvannsdeltaet i Baja California tørks ut og saltes ned.
Vi sikrer vår egen vannforsyning ved å, litt på overtid, investere i en kjølebag. Heretter blir det kaldt vann og cola !
Monument V (Ottershagen)
In a foreign land I saw the future arrive carried by winds from which I could not hide A messenger of fortune bringer of the tides and his sheer appearance made the desert come alive
I was expecting a shaman of mystery and pride but to my great surprise he wore a shirt and tie He wore a gold tuxedo a cigar and a grim smile he opened up his briefcase and he looked me in the eye
Tell me now what I have become and whether my faith is to just carry on I bleed for the ones that I love these days a bleeding heart just ain’t enough
He said Take a look around as they harvest off the ground the sons of pioneers and the dreams they found take a look at the natives in their basic settlements out in Cadillac Desert I have placed their monument
These monuments were here before the Anasazi came long before the Hopi made the plateaus be their place and after the last Navaho and mobile home left the monuments come to life while civilization rest
Behold the dams that drowns the land like a tide Behold the pipelines that makes rivers turning dry Behold the wires that brings daylight to the night Behold the desert the coyotes gruesome cry
Beware the settler laying the lowland waste Beware the gunman pulls the trigger in a haste Beware the tourist and his lack of taste Beware the future from this sacred place
Tell me now what I have become and whether my faith is to just carry on I bleed for the ones that I love these days a bleeding heart just ain’t enough
Vi kjører øst langs Grand Canyon. Der nasjonalparken slutter overtar ørkenen. Vi passerer jordhytter og bilvrak, falleferdige trailers, rust, fattigdom. Det er små salgsbord hvor Navaho kvinner og barn selger perlekjeder og drømmefangere. Det er skilt etter skilt med oppfordringer om å handle hos selveste Chief Yellowhorse. Skiltene har overlevd fra 50-tallet og spiller på gamle myter om det ville vesten og om indianere. Skiltene er borte nå, det samme er mange av mytene. Byen er ørkenen, ørkenen er byen..
Navaho Nation er en stat i staten med 300 000 innbyggere, selvstyre og eget politi. Reservatet strekker seg over 4 stater og har severdigheter som turistfella Four Courners det eneste stedet hvor 4 stater møtes, Canyon de Chelly og Monument Valley Tribal Park. Turisme er største inntektskilde men fattigdom og alkohol er hverdagen. Noen lever fremdeles i jordhytter slik stammen gjorde for 150 år siden. Det meste av brukskunsten som selges er laget på lisens lenger sør men i senere år har det vokst opp en generasjon yngre kunstnere som på mesterlig vis kombinerer historie, tradisjon, kultur, identitet og nåtid.
Vi betaler en gutttunge 5 dollar for å guide oss 70 meter til forsteinede dinsosaurfotspor i ørkenen. Mot kvelden slår vi opp teltet på steingrunnen i Monument Valley. Naturen spiller opp et drama med lyn som lyser opp mesaene i mørket. Kvelden er varm, og stille. Skrømtene til tusener av indianere lager ingen lyd der de vandrer gjennom ørkenen. Vi åpner en flaske Southern Comfort. Det er tid for eksistenielle refleksjoner.
Vi våkner i Kingman,Arizona. Byen ligger i fjellene der Mojaveørkenen glir over i gresslettene som preger det nordlige Arizona. Vi føler oss raskt som hjemme der vi kjører forbi kvegflokker, furutrær og uendelig langs godstog. En og annen hare hopper i veikanten. Dette er det ville vesten vi kjenner fra utallige filmer.
I Williams spiser vi med cowboyer før vi svinger nordover mot turens andre store mål. Ingen bilder eller reisebøker kunne forberedt oss på de mektige inntrykkene man får ved Grand Canyon. Vi må raskt ta noen skritt tilbake og trekke pusten før vi prøver å fordøye åpenbaringen.
Arizona er ble USA’s 48 stat i 1912 og i 1994 ble det min favorittstat. På denne turen fikk vi sett et glimt av det nordlige Arizona og en nasjonalpark, men staten har uendelig mye mer å by på. Fra Coronado National Monument på grensa til Mexico til Pipe Springs National Monument nord for Grand Canyon har Arizona hele 16 enheter i nasjonalparksystemet. Klimaet varierer fra ørken i sør til snøfyllte vintere i fjellene i nord. Jeg har besøkt Arizona 4 ganger senere og kan gjøre det i gjen når som helst
Vi står på kanten, tar noen små skritt ned og snakker om at hvordan det er å gå hele veien ned til bunnen av canyon og jeg vet at en dag må jeg gjøre det. Jeg besøker Grand Canyon fire ganger til før jeg i desember 2019 står i snødrevet på Yaki Point, nøler et øyeblikk og så setter foten ut på South Kaibab Trail, på vei ned til Phantom Ranch.
Det er mye man skal rekke første gang man er på roadtrip. Vi skulle sikkert brukt mer tid ved Grand Canyon. Vi kom dit på ettermiddagen, og reiste mot kvelden ned til Tusayan og slo opp teltet. Neste morgen er vi tilbake og følger canyon østover til Desert View Watchtower før vi er tilbake i ørkenen.
It could have been a bad dream it could have been a ghost but still I’m out here hunting what I desire most across the Utah desert the Colorado fields you gotta be out here somewhere I have reason to believe
Ghost dancers on the South Rim and fires to the sky at dawn they were drawing pictures in the sand images of lovers the spirits of this land if I knew how to read them maybe I could understand
In my dreams a picture of you going east now I bring the offer of eternal peace Soldiers hold your fire silence all you priests I’m going through the motions this country piece by piece
I got some advice this wouldn’t last but you came back to me like a memory from my past now someone were acting and my God they were acting fast and too bad for me I was included in the cast Did the tell you how I cried when I saw that you were gone? when I realized the vicious ones had won the rumors of me dating that awful Yvonne but girl you were the only one to me
Vi er ferdige med sivilisasjonen. De massive inntrykkene fra amerikas underholdningmaskiner, glitter, plastikk,illusjoner og nederlag gjør at vi flykter nordover. Fra The Strip og forbi Downtown er det kilometre med slitne moteller med adult movies på rommet. Liquor-shops og kapeller, synd og frelse side om side. Her bor arbeiderne som holder maskinen i gang, her bor de profesjonelle gamblerne, de avhengige, de lovløse og de fortapte. Her finnes ingen ekte drømmer og hver oase er en illusjon. Byen er en ørken og ørkenen er byen.
Vi følger Interstate 15 nordover til paiutenes land. De lever av å selge fyrverkeri men et noen miles unna har naturen laget sitt eget fyrverkeri. I Valley Of Fire bryter den rødglødende Aztec sandsteinen seg opp av sanden. Det er goldt, det er brennende hete, det er magisk. Her finner vi de første sporene av et mystisk folk vi kommer til å følge den neste uka. Petroglypher risset inn i sandsteinen vitner om at for 1000 år siden levde det et annet folk her. Et folk som forsvant 150 år før Columbus «oppdaget» amerika. Et folk som over 500 år gikk fra å bo i huler til å bygge små hus i fjellsidene. De flyttet østover og bygget byer og utviklet avanserte kalendere. Etter en tørke flyttet de sørover i Arizona og bygget byer på ørkenslettene med drenering og vannningsanlegg med tusener av innbyggere .. og så .. en gang rundt år 1350 forsvant de. The Ancient Ones, eller Anazasi som andre kalte dem. Hvordan utvikler en kultur seg så raskt i denne barske naturen og hvor ble den av?
Petroglypher i Valley Of Fire State Park
Valley Of Fire lever opp til navnet. Det er 45 grader men vi er lykkelige over at roadtripen er tilbake på rett spor. Vi besøker The Lost City Museum i den lille byen Overton og spiser T-bone steak med hippier på den lokale baren Utenfor sheriffkontoret står en tanks. Alltid beredt! Så kjører vi sørover langs Lake Mead rett øst for Las Vegas hvor vi tar turens eneste bad. Uten å vite det så har jeg også besøkt min første enhet i USA’s nasjonalparksystem. Vi har fokus på Grand Canyon og Yellowstone men Lake Mead National Recreation Area ble opprettet i 1964 og er en av 423 enheter. Mer om det senere.
I 1994 gikk fortsatt veien fra Nevada til Arizona over Hoover-dammen. Vi beundrer det imponerende byggverket som sikrer strøm til California og Nevada men som samtidig er en katastrofe for plante og dyreliv nedover elven. Minst 96 mennesker døde under byggingen. Vi stiller klokken en time tilbake, krysser grensen og trykker gassen i bånn.
Deserts (Ottershagen)
In deserts we wander
in deserts we die
in deserts we’re searching
for the things we pass by
in deserts we’re thirsty
but have to stay dry
in deserts we’re falling
learning to fly
In deserts we’re working
at least we do try
in deserts we’re dreaming
of touching the sky
in deserts we’re feeding
our children and wives
in deserts we’re living
our miserable lives..
Vi våkner i Mojave-ørken og har en morgenprat med tyske turister på vei til å se sine helter Sigfried og Roy. I 1994 har de rundet 50 år og er på høyden av sin karriere som Las Vegas magikere med tigere som en viktig del av showet. Det er fremdeles 7 år til tigeren vennskaplig prøver å bite hodet av Roy og 26 år til han dør av covid-19.
Vi spiser frokost Tiffany’s langs I15 utenfor Victorville. Amerikansk Diner på sitt beste, speilegg, bacon, poteter… alt du trenger for anstrengende dag i … bilen… Vi følger Route 66 til Barstow og fyller opp bilen med vann og Coca Cola. Det er 40+ varmegrader og fremdeles noen timer til varmen virkelig slår inn
Route 66, Barstow
Tidlig på ettermiddagen suser vi inn i byggeplassen Las Vegas hvor de siste restene av mafiaen er i ferd med å bli presset ut. Investorer prøver å gjenskape Sin City som ferieparadis for familier. Det bygges berg og dalbaner i hoteller og innendørs fornøyelsesparker. Men hovedinntekten er fortsatt gambling og 21 års aldersgrensen i casinoene gjør at familevennlige Las Vegas med årene forfaller. Snart gir også USA rettighetene til gambling til indianerstammer som kompensasjon for 400 års folkemord. Nevada mister gamblingmonopolet og vondt blir verre med finanskrisa i 2008. Sin City bruker 10 år på å gjenskape seg selv, denne gang som Disneyland for voksne. Gambling er nå solgt inn i vår kultur som tegn på velstand og lykke. Avdankede idrettsutøvere og realitystjerner forteller ungdommen at poker er så kult du ikke har levd et liv uten å ha donert en del av lønna til gamblinggigantene. På 70 tallet reiste vanlige folk til Las Vegas i håp om vinne en formue. I 2021 reiser vi dit for å vise at vi har råd til å tape en formue.
I 1994 er pyramidecasinoet Luxor akkurat ferdig bygget. Byene Henderson og Las Vegas har ennå ikke smeltet sammen og de store Wynn-casinoene eksisterer fremdeles bare på tegnebrettet. Vi ender opp på Aztec Inn ved siden av betongramma til det som senere blir Stratosphere Tower og går for italiensk restaurant og low budget gambling med gratis øl. For 5 dollar kan vi gamble en time og drikke så mye vi orker. Det gjør vi ! Vi besøker noen av de store casinoene hvor afroamerikaneres fremste oppgave fremdeles er å vente stivpyntet på toalettet for å tilby hvite gjester skopuss eller et ekstra håndklede. Vi har joggesko og flagrende skjorter og vår Vegas underholdning er ikke showgirls men en paranoid finne som med en panters årvåkenhet vokter sin enarmede banditt, overbevist om at han har knekket koden på når automaten vil gi ham jackpot. Ut på natten snubler vi tilbake til hotellet. I grøftekantene sover middelaldrende menn i smoking mens sirener høres uavbrutt. Morgenen etter bidrar ekte norske tømmermenn til at det er lett å velge bort Las Vegas og flykte ut i ørkenen. Vi sverger å aldri vende tilbake.
12 år senere besøker jeg nok en gang i Vegas. Med årene har det blitt flere besøk og mitt syn på byen har endret seg. Mitt Las Vegas er en oase hvor jeg hviler ut etter uker i ørkenen, hvor jeg kan sove lenge og spise luksuriøse frokoster i stedet for brødskive i bilen. Men av nostalgi har jeg holdt på vanen med forsiktig gambling i bytte mot gratis alkohol, men la meg presisere .. bare på grunn av nostalgien og minnene fra 1994…
synger Neil Young i Harvest Moon. Klokka er 09:10 på morgenen og vi venter på grønt lys utenfor Disneyland. Hver gang jeg ser dette videoklippet får jeg en nostalgisk følelse av lykke og det å oppleve noe for aller først gang. Vi er ferdige med den ene dagen vi hadde planlagt på turen. Vi har tenkt oss i retning Hollywood og Universal Studio. Venice Beach sier vi på videoen. Dit kom vi aldri, men etter Universal cruiser vi gjennom Hollywood, Beverly Hills og ut til Santa Monica og Malibu hvor vi hilser på Stillehavet. Vi vet at foran oss venter alt det vi har planlagt gjennom 6 måneder. Og i det veikrysset velger altså plateprateren på radio å kjøre Harvest Moon med Neil Young…. og hver gang jeg hører Neil synge om kjærligheten til Pegi Young så tenker jeg på min kjærlighet til USA. I want to see you dance again … så snart viruset er under kontroll og vi igjen kan dra ut på eventyr… on this Harvest Moon
I want to see you dance again
Vi tilbringer noen timer i et Universal Studio som enda ikke er blitt den underholdningsmaskinen den er i dag. Det er The Movie Ride, det er lydeffekter og den splitter nye Back To The Future… men vi ser det meste på 4-5 timer. Etterpå blir det pizza på City Walk og på vei ut til Stillehavet lar vi Talking Heads, The Eagles, Pink Floyd være soundtrack for dagen. Vi kunne sikkert sett flere kjente steder og besøker aldri Sunset Strip. Det er likevel nok av inntrykk for karer som er vant med Tangen og Ridabu.
Malibu Beach
Etter Malibu bestemmer vi oss for å sette kursen mot Las Vegas. Vi har igjen pizza til kveldsmat i bilen. Einar tar seg en siesta og jeg opphever røykeforbudet og tenner en Marlboro . Vi passerer Burbank, Glendale, Pasadena,San Bernardino og først når mørket senker seg fører I15 oss ut av byen og inn i ørkenen
Oppsummering av dagens opplevelser og morgendagens muligheter
Young Holly Wood And The Sweet Beverly Hills (Ottershagen)
Let me tell you the story of the young Holly Wood and how he met the sweet Beverly Hills He was beaten and poor but he kept working hard to pay all of his bills
The state of depression made the public demand some fun to end their chill and he was down in the studio making movies at night and there he really got thrilled
She was dancing in the moonlight he was speechless, lost his mind it ended his world of black and white She turned the studio into stone and when she finally turned around he could see true colors in her eyes
She turned his world upside down a life in the fast lane and she showed him cocaine and some special effects then they both went insane
She was dancing in the moonlight he was speechless, lost his mind it ended his world of black and white She turned the studio into stone and when she finally turned around he could see true colors in her eyes
Vi våkner 04:45 etter 5 timers søvn. Døgnville, sultne og med kurs for Disneyland. Vi kjører nordover til Southwest Anaheim, går ut av bilen for å handle. Mange er ute så tidlig , alle like mistenksomme.. studerer folkene på andre siden av gaten grundig før de krysser den. Vi går på konditori og kjøper boller fulle av søtt klissent jordbærsyltetøy. Kroppens sukkerbehov er allerede dekket for de neste 3 dagene.
Einar Opsahl fremfører Rockin In The Free World av Neil Young på Freeway Motel,Anaheim kl 06:04 på morgenen.
08:30 åpner Disneyworld
og vi blir 10-åringer som tilbringer de neste 13 timene som gjester hos Mikke Mus. For vår generasjon er det som å komme til ett hellig sted. Mange år senere i Disney World ser jeg voksne mennesker gråte når fyrverkeriet skytes opp på kvelden og jeg forstår dem. Dette er øyeblikket de har spart til og ventet på i 20 år for å oppleve en gang i livet. Vi er skeptiske til amerikansk plastikk-kultur men vi lar oss trollbinde av the imagineers visjoner av eventyrland og nostalgien i å gjenoppleve egen barndom. The Magic Kingdom er virkelig magisk.
The Rough Guide To USA var bibelen noen år før internet ,google og tripadvisor gjør det overflødig å lese seg opp på forhånd. Min bokhylle har fremdeles en god samling reisebøker og de blir stadig flere. Hvem vet når telefonen går tom for strøm eller du er uten mobildeking… ekte eventyrere er aldri tapt bak en vogn
Vel ute av trolldommen begår vi generaltabben å sjekke inn på første billige motel vi ser.
I dag ligger Disney California Adventure på dette stedet. I 1994 var gaten utenfor Disneyland en serie billige moteller drevet av folk som desperat prøvde å cashe inn på Disneymagien. Vi betaler 22 dollar og får med noen hundre insekter på kjøpet. De levde antagelig av den store klumpen med blod som er størknet fast i teppet. A/C virket antaglig sist en gang på 70 tallet. Det er 28 grader og ingen lufting i rommet. Vi er erfarne fjellfolk og graver oss inn … i våre medbragte soveposer på toppen av sengetøyet. Vi er ankommet det ville vesten…
Now he’s driving down the freeway
he’s looking rather mean
out on a quest for justice
whatever that’s supposed to mean
a rather good looking fellow
at the least, once he’s been
now the scars inside his brain
has removed the human being
They took his job away
they took his life away
his wife left with the children
she said she couldn’t stay
One day they picked up his car
because he could not pay
instead of turning helpless
he stole a car and he ran away
Observing the ruined wasteland the litter on the streets someone has to clean up this mess he knows the country’s needs and he ain’t expecting any help from his community where half the population are crack heads or speed freaks
Cruising down Sunset Strip
he doesn’t know where to begin
should he start in Hollywood
should he burn or should he kill
He pulls a gun out of his pocket
blows some coke
and blows his brain away
it’s cooler to let Hollywood live
and shoot some stranger
on the
Santa Ana Freeway
And justice for all
and justice for all
declaration
confirmation
time to clean up
this fucked up nation
be ready for the new sensation
when he ends the segregation
