Dag 23; Vi blir med Nasjonalpark Ranger Erin og 7 andre på guidet tur på Vermillion, en sideelv til Mississippi. På en to timers tur er høydepunktet 2 Bald Eagles som sitter 50 meter fra elva. Erin har restaurering av natur som hovedyrke og det blir gode samtaler om naturvern, padling og .. vel … bensinprisene i Europa. Etter padlingen blir det en tur inn til Minneapolis for å se på veggmalerier av Minnesotas mest kjent musikere, Prince og Bob Dylan. Tvillingbyene ved Mississippi ser absolutt ut som byer vi kan bruke med tid i på senere turer. Vi har imidlertid andre planer og suser 7 mil nordover langs grensa mellom Minnesota og Wisconsin. Vi passerer Gammelgården Museum og tenker at vi må huske å svinge innom der i morgen. Etter å ha kjørt gjennom helnorsk kulturlandskap hvor til og med gårdsbygningene er bygget i norsk stil a la 1950 krysser vi uvitende svenskegrensa og kommer til den lille byen LIndstrøm hvor det er Karl Oskar dager for å minnes Vilhelm Moberg og svensk innvandring. Moberg dro til Minnesota og gjorde mye research når han skrev Utvandrerne . Dakota opprøret i 1862 er en del av en vakker men utrolig mørk skildring av nybyggerlivet. Vi lar svensker være svensker og går inn for landing i North Branch. Det blir lang dag i morgen også.

Dag 22; Det har vært varme uker og mange timer bak rattet. Vi prøver oss på Minneapolis utmerkede PaddleShare som er en tjeneste hvor du kan booke kajakk på nett, få en kode, hente kajakken i en container ved elva og padle ubekymret avgårde. Paddleshare frakter kajakken tilbake til containeren. Siden vi ikke hadde planlagte dette så er vi dessverre for seint ute og alle kajakkene er utleid. Det blir en spasertur langs elva i stedet. Vi ser et par hjort , noen kalkuner og stifter nært bekjentskap med den lokale myggbestanden. Etterpå svinger vi over til tvillingbyen St Paul. Der finner vi statuen av Herb Brooks som ledet er amerikansk ishockeylag fullt av amatører til OL gull med seier over Sovjetunionens antatt uslåelige lag i Lake Placid, 1980. En historie som er verdt å sette seg inni , også for de som ikke er interessert i sport. Vi kjenner at hode og kropp aller mest er klar for hvile. Det finner vi på et lite motell over grensen til Wisconsin. Resten av kvelden blir rolig med et måltid på den lokale baren. Amerikanerne har en kultur på sportsbarer som matcher tradisjonell engelsk pubkultur. Alle kjenner alle og det er plass for alle generasjoner og samfunnslag… og norske roadtrippere. Et bord i denne baren er dog alltid opptatt. Ved døra står er bord med 13 øl og det amerikanske flagget på veggen bak. Det er reservert for 13 unge soldater som aldri kom hjem fra krigen… Amerikanere er uenig om mye og mangt men de har stor respekt for sine soldater , både de levende og de falne.

Dag 21; I USA går religion og kaptialisme hånd i hånd. Fra Dakotanes Casino er veien kort til hellig grunn, Pipestone NM. Som alltid er er historiene og inntrykkene mektige og inviterer til refleksjoner rundt religion. Vi har for lengst vært innom de planlagte stoppene på turen så på impuls starter vi en 5,5 timers transportetappe til de store sjøene i nord. Etter en times tid får vi det første tegnet på at noe er feil; Bilens computer varsler lavt lufttrykk i ett hjul. Siden vi har opplevd dette tidligere på turen stopper vi snarest i et veikryss. Der blir vi møtt av den korsfestede Kristus i form av en stor statue. Vi kikker på hjulene og statuen, muligens i feil rekkefølge. Hjulene ser i alle fall ok ut, tilsynelatende bedre enn han på korset. En eldre kar på gressklipper kommer tøffene og stopper for å slå av en prat. Han kan fortelle at han fungerer som vaktmester i veikrysset og at det er hans styrtrike bror som har finansiert både statuen av Kristus på korset og de 3 andre statuene som forteller om en begivenhetsrik påske noen år tilbake i tid. Den rike broren har planer om å sette opp en ny statue hvert år som en gave til folket. Vi takker for praten og i mangel av en bensinstasjon eller andre mirakler fortsetter vi med et tvilsomt hjul. Det går ikke lang tid før vi får vår straff for å ha mer sympati med Watan Tanka enn mannen på korset. Et par kilometer senere, sånn omtrent «in The middle Of f***** Nowhere» er høyre bakhjul dønn flatt. Vi forstår at vi nå blir straffet for vår manglende sympati med korsfareren og blir utsatt for en modernisert versjon av Egypts 10 plager. 1 Det er 35 varmegrader 2. Vi har punktert. 3. ingen vet om det er reservehjul i bilen og 4. Hvor i H (unnskyld uttrykket) er bryteren som skrur på varsel-lysene ? Om det ikke er nok rammes ekspedisjonen av 5. en tvil selv Thomas kunne misunne når bilens anonymiserte passasjer freidig spør; « Har du egentlig noen gang skiftet dekk på en bil??!» …. Men en turplanlegger er alltid forutseende og tålmodig og iverksetter kriseplanene for punktering og gretne guders vrede. Med godt teamwork byttes dekk på rekordtid og vi kjører videre med et reservedekk i mopedformat. Et raskt googlesøk viser at nærmeste bilutleier oppholder seg i Minneapolis 200 kilometer østover. Vi rekker å kjøre 3 av de kilometerne før plage 6 åpenbarer seg i form av et vanvittig skybrudd. Men det er for seint, vi har bokstavelig talt ridd stormen av, så vi tar en high five og kjører på med Neil Youngs «Long May You Run» på bilsteroen mens jeg diskré løfter en lang finger mot himmelen. 20 nervøse mil senere får vi byttet til leiebil nummer 3 for turen og som for å gjøre bot unner vi oss en stopp i kapitalismens religiøse høyborg; Mall Of America, Minneaspolis. Nord Amerikas største kjøpesenter. Det har nok areale til å romme 347 frihetsgudinner eller 10 egyptiske pyramider … sånn apropos egyptiske plager. Den har en svær innendørs fornøyelsespark med flere berg og dalbaner og verdens største legofigur, men det vi trenger er et hotellrom. Så over en tallerken chilli studerer vi kartet … og det er da vi ser lyset. Det er en dypere mening bak dagens prøvelser. Her i Minneapolis ligger en nasjonalpark vi har oversett. Alle plager vi har blitt utsatt for i løpet av dagen hadde et formål; å lede oss til nasjonalpark nummer 189. Vi er dypt takknemlige og slår oss til ro for natten vel vitende om at noen der oppe likevel er på vår side. P.S. Selv om vi fortsatt heier mest på Watan Tanka vil vi gjerne hilse til han andre og beklage det der med fingeren. Håper vi blir tilgitt og at vi sees på julaften. God natt !

Dag 20; Interaktiv ferie! Vi er på villspor. Vi skulle vært i Minnesota men er i Sør Dakota. Vi skulle sett en nasjonalpark men den planen ryker elegant når vi ser skiltene til … Mais-palasset !!! Mitchell, SD har holdt på en 140 år gammel tradisjon med å bygge slott av det man dyrker på åkeren. Det startet i Sioux City på 1880 tallet søm en reaksjon mot byer som reklamerte med fancy is-slott på vinterstid. Så her ute på prærien ble det kornslott, mais-slott, potetslott og you name it. I gamle dager var slottene 100 % matvarer og treverk og det ble regnet ut at mais-slottet i Mitchell hadde over 100 000 rotter som fastboende. I dag er huset av murstein og dekorasjonene av mais er utenpå , men her ute i ingenmannsland duger det som turistattraksjon. På samme avkjøring er det skiltet til Laura Ingalls Wilders Homestead så vi tar en 20 mils omvei for å sjekke om Det Lille Huset På Prærien fremdeles eksisterer. Det gjør det, om en i gjenoppbygd utgave konstruert etter Charles Ingalls sine tegninger. Den observante leser vil huske at Bjørn ba om litteraturtips etter vår besøk på Homestead NHP og det er betryggende å få bekreftet at familien Ingalls faktisk var homesteaders som fikk gården sin gjennom The Homestead Act. Laura skrev opprinnelig en bok om livet på prærien som var for voksen og kjedelig til at noen ville gi ut den så hun krydret den med minner fra egen barndom og vipps så hadde hun skrevet den mestselgende bokserien om Homesteadere på prærien. Det skal sies at konkurransen er forholdsvis beskjeden men dog. Det lille huset på prærien står uansett på nøyaktig samme sted som originalen , låven er der og våtmarksområdet ( The slough) hvor Laura gikk seg bort og ble reddet av sin framtidige ektemann er der. I tillegg har de laget en kopi av jordhuset familien hadde i Kansas … de flyttet jo litt rundt og det lille huset var både i skogen og på prærien og under bakken. Det er også satt opp en gammel norskbygget kirke på eiendommen og jammen er ikke pynteteppet i kirka identisk med hekleteppene min mormor lagde for 50 år sIden. Det hender vi kan komme med fun facts til amerikanerne også. For å toppe alle disse avsporingene følger vi selvfølgelig samtalene med Mr Kvaal videre og ender opp på Lakota-Casino noen mil nord for Sioux Falls sammen med en gjeng pensjonister. Veldig hyggelig men ingen er her for å vinne en formue, heller for å gi bort penger på en sosial måte. Det klarer vi helt fint. De som vil vite hvordan turen går videre bes vippse penger til mat og bensin. Talas !

Dag 19; Vi pakker ned teltet mens kaninene hopper rundt oss. Neste etappe går med kayak 16 kilometer nedover Niobrara. Det blir en atskillig fredeligere etappe enn rushtrafikken i Ozark. Langs Niobrara er det observert 230 fuglearter og 92 ulike sommerfugler. Det er fuglene som gjør mest ut av seg og det er bare å gremme seg over at speilreflekskameraet er ute av drift etter tidligere padleturer. Det er over 30 grader i lufta og rundt 24 i vannet. Plutselig faller temperaturen rundt 15 grader og det blåser opp en kraftig vind. Vi er nesten ferdig med padlingen og kommer oss raskt på land mens vindkast fyllt med sand hamrer løs på oss. Det viser seg at vi er i det sørlige ytterpunktet av en uvarslet præriestorm som herjer Sør Dakota og deler av Nebraska. Vel tilbake i bilen ser vi en prærieulv komme løpende over veien før vi kjører nordover gjennom Rosbud reservatet til Lakotafolket. De er ikke like fattige som sine naboer på Pine Ridge, men selv om de har fått opp et casino som gir litt inntekter lyser det ikke velstand av de små husene de bor i. Flere steder er hus ribbbet for vegger og tak som har blitt brukt til ved eller materialer i kalde vintre. Når vi når Interstate 90 setter vi kursen østover mot Minnesota. Når vi krysser Missouri-elven møtes vi av den mektige «Statue Of Dignity» , en Lakota-kvinne, som minner reisende om fortiden .. og vårt felles ansvar for fremtiden.

Nasjonalpark #187 Niobrara National Scenic River Nord i Nebraska møtes de ulike økosystemene på prærien på ett sted. Her er den grønne prærien med løvtrær langs elvene og her er den hardføre prærien fra Colorado-platået med innslag av furu. Vi kan bokstavelig talt se Missouri, Black Hills og Rocky Mountains økosystemer samtidig. Niobrara elven , som renner 40 mil østover mot Missouri er katalysatoren som samler disse økosystemene. På seint 80 tall kom forslagene om å demme ned elva men mange av farmerne i området slo seg sammen og startet en vernekampanje. I 1991 ble 11 mil av elva vernet som nasjonalpark. I tillegg er både prærie og skogområder kjøpt opp slik at dyrelivet bevares. Langs elva kan man møte både bison og skilpadder. Den er også kjent som en av USA’s beste padleelver. Amerikanere kan være utrolig gode på naturvern

Dag 18; Det er 4 juli og vi feirer med selvpåført heteslag. Det er varmt på prærien og når man har slått opp teltet nede ved Niobrara-elven er det lett å glemme at det er enda varmere i skyggen nede i dalen. Godt kokte tar vi turen inn til Valentine for 4 juli feiring . Vi droppet paraden på formiddagen så da passer det bra å feire med Valentine sitt årlige Destruction Derby. I 41 år har innbyggerne her feiret nasjonaldagen med å se lokale helter kjøre hverandres biler til vrak … det vil si .. de aller fleste bilene er vrak allerede før løpet starter. Reglene er enkle; Kollider så mye som mulig og ødelegg de andre bilene, siste bil som er kjørbar vinner. Stemmingen er god, de fleste deltagerne har familien på tribunen, det er 60 meter kø til pommes frittes kiosken , det er godterilløp for ungene, ølet koster 10 dollar for 3 bokser og sheriffen avspaserer. Vi prioriterer middag foran fyrverkeriet men en god turplanlegger har kål på alt. Nøyaktig klokka 2300 blir en het præriekveld forandret til tidenes lysshow med Lyn over alt og en vindstyrke som krever at vi må ut av teltet og berge alt løst campingutstyr. Enkelte vil evakuere campingen i panikk men heldigvis har turplanleggeren også sørget for beredskapsplaner. En liten men ansvarsbevisst krisestab blir satt og administrativt beredskapsmøte finner sted på høyre madrass. Evakuering blir utsatt og alle blir minnet på å følge rutinene ved akutt tordenvær. Tell sakte etter hvert lyn og hold deg i ro til ny beskjed blir gitt. Om beredskapsjefen snorker kan du gå ut fra at situasjonen er under kontroll.