Dag 17; Vi følger sørvestbredden av Missouri der den er grenseelv mellom Iowa, Nebraska og Sør Dakota. For 218 år siden kjempet ekspedisjonen til Lewis & Clarke seg oppover denne elva for å lete etter gode handelsruter vestover og gjøre krav på landet på vegne av den unge nasjonen. 45 mann Lom seg opp over elva med en 13 meter lang båt ved å ro, seile, stake eller trekke den opp over strykene. Etter en overvintring kom de til slutt fram til Stillehavet, mye takket være over 25 indianske nasjoner de møtte på reisen. Selv om ekspedisjonen var en suksess så ble den etter hvert glemt og det var først 100 år senere den så smått begynte å bli kjent for folk flest. De siste 60 årene er det skrevet utallige bøker og The Corpse Of Discovery er anerkjent som den viktigste ekspedisjonen i det som ble USA. Vi svinger etterhvert opp langs elven Niobrara og ser de flate flomslettene i Iowa blir til småkupert jordbruksland før vi mot kvelden når Valentine, Nebraska. På tidligere ekspedisjoner hvor vi har startet ved Stillehavet har vi kommet så langt øst som vi er nå .. Badlands i Sør Dakota. Så også vår ekspedisjon har bundet sammen en reiserute fra St Louis til Stillehavet.

Dag 16; Et lite besøk på Homestead NHP blir til timer når vi på impuls begynner å lete etter utvandrede slektninger i databasene. To søsken reiste for over 100 år siden. Med litt hjelp fra tante Kirsten på messenger finner vi dem begge to til slutt. De slo seg ned en drøy dagsreise nord for Nebraska. Etter detektivarbeidet blir det spasertur på prærien med rikt fugleliv, hjort og hare. For andre gang på turen regner det og temperaturen faller ned på 23-24 grader. Det kan vi leve med. Vi har et par nasjonalparker i »ingenmannsland» så det blir noen lange kjøreetapper. Vi svinger innom Lincoln,Nebraska. Byen ser bedre ut nå enn når Bruce Springsteen skrev sitt mørke album på 80-tallet. USA har blitt gode på kosthold som ikke heter hamburger og fries så vi avslutter kvelden på mongolsk restaurant i Iowa, med King Kong som vakt for natten.

Dag 15; I 1906 flyttet familien til fem år gamle Walter Elias Disney fra Chicago til lille Marceline i Missouri. De neste fire årene satte dype spor i den lille gutten som aldri hadde vært på landsbygda. Han red på griser, fisket i bekken og arrangerte sirkus med familiens hunder katter og høner på låven. Han lot seg fascinere av de store togene på Santa Fe Railroad som stoppet i byen for å etterfylle vann og kull. 50 år senere åpnet Walt Disneyland i Anaheim, California. Han hadde investert alle pengene han hadde tjent på Mikke Mus & Co i en fornøyelsespark på landsbygda. Når en kommer inn i Disneyparker starter man alltid på Main Street USA. Dette var Walt Disneys idealversjon av Main Street Marceline. Parken er omringet av en liten versjon av Santa Fe Railroad. Når vi besøker Marceline er det 35 varmegrader, gatene er stille men i parken yrer det av liv. Er lite tivoli er satt opp til 4 juli feiringen og byens barn kjører karuseller , de voksne spiller bingo eller hører konsert og rett bak parken kjører de store togene til Santa Fe Railroad … så store at de trenger 5 lokomotiver. Noen minutter ser vi det Walt forsøkte å gjenskape i Disneyland. The happiest place on Earth hvor barn leker og voksne glemmer hverdagens bekymringer. Senere tar vi en kveldstur til stedet hvor gården hvor lille Walt red på griser lå. Der sto også hans drømmetre som han kom tilbake til for å huske hvordan det er å være barn fram til hans død i 1966. Marceline er bare en liten by ute på landsbygda men denne helgen er den også The Magic Kingdom for en gjeng smårollinger som er på tivoli for første gang. Husker dere fremdeles den følelsen ?

Dag 14; Mens Harry Truman satt trygt på verandaen i Independence og leste dagens aviser vokste det opp ett helt annet samfunn noen få kilometer lenger vest. Tusener av fargede forlot på starten av 1900 tallet bomullsmarkene øst for Mississippi og reiste til Kansas City. Selv om de var ønsket som arbeidskraft var det en by preget av segregering. Snart vokste det derfor fram en farget bydel rundt 18th og Vine hvor de var selvforsynt med skoler, helsetjenester og kulturliv. Det ble en smeltedigel for musikk hvor spesielt jazz utviklet seg. Kun et par kvartaler står fremdeles men noen klubber har overlevd og det er bygget museer for jazz og »The Negroe Baseball League» som eksisterte fram til fargede fikk innpass i den ordinære baseball-ligaen etter 2 verdenskrig. Reisen fortsetter så noen mil nordover hvor vi besøker barndomshjemmet til Jesse James, geriljakriger, bankraner og drapsmann med Robin Hood status. I 16 år utførte banden hans ran av banker og tog over hele midtvesten. Det er ingenting som tyder på at James noen gang ga penger til fattige men gjennom avisartikler og hans egne brev ble han et symbol på underdogen fra sørstatene som sto opp mot yankeene også etter at krigen var over. Dagen ender i lille Marceline hvor en annen gutt noen år senere hadde de beste årene i sin barndom, så gode var minnene fra barndommen at han et halvt århundre senere gjenskapte barndommens fantasirike til glede for en hel verden.

Dag 13; Det blir noen timers vandring på prærien. Det er varmt men en frisk bris gjør at vi ikke merker at sola griller oss ubarmhjertig. Etter et par kilometer er det bare prærie å se og lyden av biler forsvinner. Det er nesten så vi kan forestille oss hvordan det var å vandre i ukesvis uten å annet enn gress ..og bison. Heldigvis slipper vi å bekymre oss for sult, sykdommer eller at en vogn skal velte over oss når terrenget blir ulendt. De fleste nybyggerne som omkom på prærien døde nettopp av sult, sykdom og ulykker. Indianerne holdt seg ofte på god avstand eller de handlet med nybyggerne eller viste vei. Mellom 1840 og 1860 ble kun 345 nybyggere drept av indianere på prærien. Det ble flere når folkevandringen tok seg opp og konfliktnivået ble høyere. Likevel var det ikke slik at alle vogntog ble angrepet. De største farene kom som regel når prærien var tilbakelagt og fjellene sto for tur.