Dag 28; Bilen er levert etter rundt 880 mil på landeveien. Jeg har besøkt 17 nasjonalparker , hvorav 11 nye og er totalt oppe 222 parker (201 to Go). 10 delstater er også besøkt ( 3 nye).

Det gjelder å gjøre det beste ut av alt situasjoner og det beste (og mest surrealistiske) på denne turen var hvor heldig jeg var med å spore opp og få kontakt med familie. Det var noen underlige timer den morgenen når jeg sendte ut meldinger i 3-4 tiden og fikk svar på morgenkvisten. Jeg håper Jake også etterhvert ble overbevist om at jeg ikke er en psykopatisk drapsmann som velger ut tilfeldige offere i midtvesten .

Det har blitt mange flotte naturopplevelse i løpet av 4 uker med sjøer, klipper, bison og præriehunder, selv i går kveld hoppet harene rundt på gressplenene er par kilometer fra en av verdens største flyplasser.

En takk også til de over 200 personene som på et eller annet tidspunkt har trykket liker på en post eller sendt meg en melding. Og stor takk til Jake, John, Sarah, Katelin og Mark. Jeg håper vi sees igjen om ikke alt for lenge. Enten i Norge eller Fargo.

Det gjelder som sagt å gjøre det beste ut av alt. Det var også rådet fra paret jeg snakket med på baren ved hotellet i går kveld.

Det viste seg at hun var lege og han var pasient med behov for kneoperasjoner. Etter at hun hadde operert han tre ganger og helseforsikringspengene var brukt opp så så han ingen annen utvei enn å be kirurgen med ut på date. De har vært sammen i 9 år og kneet er godt ivaretatt.

Og med det takker jeg for følger og logger ut for denne gang. I morgen er jeg tilbake i Kongeriket Noreg. Vi snakkes !

+7

All reactions:

97Wenche Ottershagen Stendahl, Roar Ottershagen and 95 others

Dag 27; Stormen. Det er 347 miles til Chicago. Jeg har full tank , det er mørkt og jeg bruker solbriller. Milene går radig unna. Nå kommer varmen jeg har ventet på i 4 uker og som har lammet Amerika alle andre steder enn den på nordlige prærien. Himmelen er skyfri men nyhetene har i flere dager varslet at stormen kommer. Den har truffet New York og Vermont, i midtvesten kommer den i form av torden og tornadoer. I går ble 13 hus utenfor Chicago ødelagt. Stormen kom også til de 7200 norske innvandrerne som i 1862 meldte seg frivillig til å slåss for nordstatene under den amerikanske borgerkrigen. Wisconsins 15 regiment mistet 335 soldater på to år, de fleste av dem døde av sykdom og sult. Hva tenkte de .. nordmennene …når de marsjerte sørover mot død og elendighet. Det var neppe dette de drømte om når de forlot husmannsplassene og trange kår i Norge. Båndene til gamlelandet var sterke nok til at de hadde med det norske flagget med teksten «For Gud og vort land» Hvilken Gud ? Hvilket land ? Hvem sin frihet ? Stormen brygger over dagens Amerika også. Det er 16 måneder til neste presidentvalg og valgkampen er godt i gang. I det venstre hjørnet står den regjerende mester , med brukbare resultater men selv hans egne er skeptiske til alderen. Han har ingen utfordrere. I høyre hjørne sitter foreløpig en eks- president med sine advokater og kjemper mot rettsapparatet. Valgkamp trenger han ikke bruke tid på. Han får så mye skjermtid hver dag at hver ny påtale er flere 10 – talls millioner spart i annonsering. Som i 2016 er hans beste støttespiller CNN. De har lært lite og bruker uendelig med sendetid på å utøve sin kritiske vinkling ved å sørge for at eks-presidenten aldri forsvinner stille inn i glemselen. Republikanernes utfordrere stiller mannsterke men er for kjedelige eller for amatører til å samle folket. Den store frykten er at velgerne må velge melllm to kandidater de ikke vil ha .. og slik kommer media til å sørge for at det blir … Ute regner det sidelengs , baklengs, ovenfra og nedenfra. La stormen komme. We’re not in Kansas anymore

Dag 26; Takket være noen gjenglemte bilder i går starter også dagen i dag med familietreff. Etter at kofferter er pakket blir det en hyggelig frokost med John. Og med det er slektstreffet over og jeg tilbringer dagen på Interstate 94 gjennom Minnesota til Wisconsin. Amerikanske veier er veldig greie å kjøre men de har to ulemper. Den første er at de tydeligvis de bygget for vannplaning. Regnvann vann renner ikke nødvendigvis ut av veien. I dag er det opphold men tidligere på turen har det vært et problem hver gang det kommer noen dråper. Den andre er at ihjelkjørte dyr blir liggende å råtne i veikanten. Dessverre har jeg sett mer hjort, coyote og vaskebjørn råtne i veikanten enn hva jeg har sett av levende eksemplarer. Noen ganger blir de også liggende midt i veien og det er lite som slår å få lukten av råtnende kjøtt inn i bilen… Midt på dagen tar jeg en pause i St Cloud og sjekker ut noen bruktbutikker. Savers er et bra alternativ. De har et enormt utvalg av spesielt klær pg pyntegjenstander. Det er mange kunder i butikken og det er lett å finne fram. Prisene er også hyggelige. Her har Fretex & co noe å lære. Jeg også innom et par pantelånere. De butikkene er mer rotete og prisene er forholdsvis stive, men de skal ha for det … de slår Fretex på antall automatvåpen på tilbud.

Dag 25; Formiddagen brukes på å ta farvel med Dr Henry Jones, som pensjonerer seg etter 42 år. Vi lærer alltid noe nytt av slike filmer, for eksempel at tuk-tuk’ene i Tangier 1969 nok ville ha hevdet seg både i Formel 1 og rallycross. Hadde de laget en film til ville det blitt ville stunts med rullator. Den siste Indiana Jones filmen er uansett en anstendig avslutning på serien. Men filmen er bare for å drøye ventetiden til kveldens familietreff. Jeg får treffe 3 av mine firmeninger og og Jake og Katelin. Det ble en spesiell kveld med mange historier og gamle bilder.. og ikke minst faller enda flere brikker i det komplekse puslespillet som en familie er på plass. Katelin kommenterte til slutt at vi hadde brukt rundt en time på å si farvel. Det pleier å være et tegn på hyggelig selskap og at man har mye å snakke om.

Dag 24; Jeg er tilbake i Fargo, Nord Dakota. Her skal jeg både treffe mere slekt og grave litt mer etter opplysninger om utvandrerne. I min slekt var det to av min oldefars søsken som emigrerte til Amerika. Min oldefar reiste etter 10 år senere men reiste etter noen år tilbake til Norge. Jeg har funnet etterkommere etter hans bror mens for hans søster har jeg funnet grav og bosted men ingenting om livet hennes i Amerika. Jeg starter etterforskningen med lunsj hos Sons Of Norway. Der kommer jeg i prat med to damer, den ene med slekt på Hamar, Eidsvoll og Nord Odal. De prøver å finne en måte som gir meg opplysninger mens jeg er i Fargo. Etter hvert kommer de på at de kan prøve å ringe arkivene til universitetet i Nord Dakota. Snart har de skaffet meg en avtale der. I universitetsbiblioteket treffer jeg John som er svært hjelpsom . Avisene fra etter 1930 er lagret på mikrofilm og siden jeg har datoene for når de døde leter vi etter nekrologene. Det viser seg å gå raskt. Avisen var en ettermiddagsavis og dødsfallene er omtalt allerede samme dag. Dette var fulltreffer og etter en time har jeg funnet informasjon om begge søsknene. Begge levde gode liv i Fargo og var vel respekterte i byen. På ettermiddagen møter jeg på nytt Jake og hans kone og vi har en lang prat om familie , Amerika og livet for øvrig. Det er betryggende å vite at også den amerikanske delen av slekta har god musikksmak. I morgen blir det mere familietreff!

Dag 23; Den lange veien tilbake til Chicago er påbegynt. I dag består den av 555 kilometer på motorvei med fartsgrense 128 km/t det meste av veien. Kunsten er å ta jevnlige pauser og bruke hodet på konstruktive tanker som holder oppmerksomheten på topp. Veien går stort sett rett frem og det er få biler. Trailerne har maksfart på 112 km/t så en del av dem passeres men de forsvinner like raskt som de dukker opp. Radiostasjonene er i køntry-land men sangene som spilles i midtvesten er anderledes enn lenger sør. Old Dominion’s Memory Lane spilles ofte og selv om den duger blir den litt slitsom etterhvert. Da er Luke Comb’s cover av Tracy Chapman’s Fast Car atskillig mer slitesterk. Den er både god og en solid anerkjennelse av Chapman som låtskriver. Hun ble med denne coverversjonen også den første kvinnelige fargede låtskriver med en nummer 1 hit på Country-listene. Det er 35 år siden hun slo gjennom med debutalbumet og 15 siden hennes siste album kom i 2008 så kanskje dette blir anledningen for henne til å gå i studio igjen. Countryen har også begynt å absorbere autotune-soundet fra nyere popmusikk. Ikke min favorittsjanger men bedre enn je-banka-kona-mi-køntryen fra sørstatene. Sør Dakota ligger an til å vinne prisen for beste lokale radiostasjoner med gode musikkprogrammer. Det er også eneste stat hvor Bruce «master Of The Universe» Springsteen har blitt spilt jevnlig på radioen. Vi tenker at Springsteen, Dylan og Neil Young er Amerika , men de spilles lite på radio. I løpet av 3 uker har jeg hørt 3 x Springsteen ((bortsett fra 5 låter på en dag i Sør Dakota), 1 x Dylan og ingen Neil Young. Lenger øst er gjengangerne Tom Petty (Free Fallin), Fleetwood Mac (Dreams), hvasomhelst av AC/DC og A-ha med Take On Me. Journey – don’t stop believing og Kenny Loggins Footloose går også på nostalgi-rotasjon. Så er det sikkert noen nyere artister med moderne sutrevokal jeg ikke klarer å plassere. Eller forresten; Det er et par kvinnelige artister i grenselandet mellom pop og country som skriver himla gode tekster, Ingrid Andress med More Hearts Than Mine er en av dem. Metallica har også fått slippe til på radio igjen, etter 15 års karantene, sangen fra siste plata høres anstendig ut til å være dem. Av og til må jeg dempe radioen for konstruere noen sanger selv. De er fort glemt men ingen krise. de beste ideene dukker opp igjen i løpet av året.

Dag 22; Black Hills stiger opp av prærien med høye fjell og enorme furuskoger, det er ikke fjellet som er svart.. det er skogen sett på avstand. Det var Lakotaenes hellige fjell og i Fort Laramie avtalen fra 1868 ble fjellene indianernes område «for as long as the grass grows and the rivers flow». Det varte 6 år, til det ble oppdaget gull i fjellet i 1874. Det utløste Sioux- krigen som toppet seg med slaget ved Little Big Horn 2 år senere. I dag er Black Hills et ferieparadis for hvite familier og det finnes utallige campingplasser. I sør er det naturopplevelser med bison og store hulesystemer, i nord er historiske Deadwood og i øst er det familieunderholdning for alle penga. Til og med veiene er laget for å underholde, Wildlife Loop tar turistene forbi præriehunder og bison mens Iron Mountain Road er bygget for å gi bilistene flest mulig utkikkspunkt mot Mount Rushmore, inkludert at man i 3 tuneller kan se monumentet gjennom tunellen. I vest har arbeidet med å bygge et monument for Crazy Horse som blir større enn Mount Rushmore pågått i 75 år Behovet for idyll visker ut historien. Custer State Park er oppkalt etter generalen som ble drept ved Little Big Horn. Ingen snakker om at seierherren i slaget, Crazy Horse, ble myrdet i fangenskap, av amerikanske soldater. På kirkegården i Deadwood må turister google hvem Wild Bill Hickock er før de tar selfie foran graven hans og noen mil lenger øst beundrer et helhvitt turistfølge det utrolige landskapet i Badlands, formodentlig uvitende om at hvis de løfter blikket og ser over formasjonene ser de rett inn i PIne Ridge, et av de fattigste indianerreservatene. Gjennom Pine Ridge renner Wounded Knee hvor 124 Lakota ble massakrert av den amerikanske hæren 29 desember 1890. Det er ingen monumenter i Pine Ridge.

Dag 21;Det brygger opp til uvær i Black Hills men dagen starter friskt med en kjøretur opp ville Spearfish Canyon hvor Kevin Costner filmet deler av Danser Med Ulver. Jeg stopper et sted hvor det er skiltet til Devil’s Bathtub og henger meg på en familie på 5 som starter på stien oppover langs elva. Det viser seg at stien krysser elva atskillige ganger og det er klart for dagens balansetrening, å kommer seg over ved å gå på stokker og steiner. Høflig lar jeg familien gå først. De har stor tro på at dette skal gå bra. Det gjør det ikke og samtlige havner i elva på et eller annet vis. Jeg tar i mot dem på andre siden og viser dem vennlig den lille broen jeg fikk øye på litt lenger opp. Dessverre var det den eneste broen langs elva og etter å ha krysset elva 5 ganger til uten å ha blitt våt kjenner jeg at jeg har strekt mine balansekunster langt nok. Det begynner å regne også så jeg er i grunn fornøyde om jeg kommer meg tilbake til bilen med tørre sko. Jeg har tursko med godt feste og det trengs når regnet gjør stien til sleip gjørme. Vel tilbake ved bilen er regnet blitt skybrudd og det er fremdeles rundt 30 personer, mange av dem med slippers på beina, ute på stien. De fikk nok en fin tur tilbake. På toppen av dalen blir regnet til hagl og snø og flere biler havner i grøfta. Jeg fortsetter til Deadwood og er innom grava til Wild Bill Hickock, det ville vestens mest omdiskuterte revolvermann og gambler. Det tredje gang jeg kikker innom han på 29 år men Ville Bill er blitt tam. Han holder seg på samme sted og venter tålmodig. Deretter går turen til Mount Rushmore. Der er det satt opp plaketter for alle de 56 statene i USA. Vent litt .. 56 ? Vel. Det er de 50 statene pluss 6 territorier som ikke har status som stat men som likevel er en del av USA. Sist i bildeserien kan du sjekke hvilke områder det er. 4 av dem har nasjonalparker. Dagen slutter med en liten Safari egen hånd uten kart i Custer State Park og Wind Cave National Park. Med litt kreativ navigering på heller skrale grusveier får jeg med meg både Bighorn Sheep, hjort, hare og præriehunder før jeg treffer på en bisonflokk på noen hundre dyr som krysser veien .. i det tempoet som passer dem. Her kommer det en del andre biler også og en av dem har med en gjeng høylytte unger på lasteplanet. Når det attpåtil dukker opp en gneldrende puddel i vinduet er jeg ganske sikker på at jeg vil få oppleve hvor stor tålmodighet en bison har. Dessverre fikk de kontroll på puddelen før vi kom så langt…

Dag 20;På min vei sørover i Montana er fartsgrensen rundt 118 km/t. Ved siden av veien ( se siste bilde) synes fremdeles sporene etter vognene som tok nybyggere over prærien for 145 år siden. De brukte måneder på reisen. Det største vogntoget hadde 95 vogner, men det var i 1878, 2 år etter at General Custers kavaleri var utslettet ved Little Big Horn, og de store stammene var spredd for alle vinder. Samme år var jernbanen fullført markerte en ny tid. Apropos tid; Når jeg besøkte Fort Union på grensen mellom Nord Dakota og Montana brukte jeg 1 time og 2 minutter på å gå 150 meter fra parkeringsplassen til fortet mens jeg på vei ned igjen fikk tilbake 58 minutter. Slike pussigheter kan oppstå når parkeringsplass og fort ligger i hver sin tidssone. Devils Tower er et nasjonalparksted jeg har besøkt tidligere. Indianerene kaller fjellet Bears Lodge fordi det var så mange bjørner i området. Hver stamme har sin historie om hvordan fjellet ble til, alle forteller at stripene i fjellet kommer fra en bjørn som prøvde å klatre opp. I dag er fjellet mer kjent fra en kjent film, men hvilken ?

Præriehundene er kanskje det viktigste dyret i præriens økosystem. De fleste rovdyr og fugler har præriehunden på menyen. Samtidig viser forskning at bison, pronghorn og hjort foretrekker å beite i områder hvor det er præriehunder. Hunder er de dog ikke, de er i slekt med ekorn og marmoths. Præriehundene bor i komplekse hulesystemer / byer som kan strekke seg kilometer under prærien. De har også et avansert språk. Når et fremmed dyr kommer inn i byen deres lager de et skrik om forteller de andre hva slags dyr som kommer, hvor dyret er og hvor raskt det kommer. Ved at skriket blir formidlet videre av andre præriehunder kan livet gå som normalt for de fleste i byen, selv med uønsket besøk.