Dag 12; Gråværet fortsetter med tåke og regn. Det er hetebølge i det meste av midtvesten unntatt rundt uforutsigbare Lake Superior. For å holde på planen for resten av turen tar jeg motvillig avgjørelsen om å vente med Isle Royale til en annen tur. Det blir for mange dager til neste båt er tilgjengelig. Siden jeg uansett har booket en natt til i Grand Marais går dagen med til en skogstur og å kikke i butikkene. De er dominert av skandinaviske varer. Noen av dem er riktignok produsert i India og Bangladesh men det er også rikelig med lokalt produserte varer. De har også en egen Folk School hvor man kan lære om norske tradisjoner, rosemaling og treskjæring. Tilbake på BnB’n hvor jeg camper har huseierens nysgjerrige men veldig sky hund funnet ut at vi er bestiser, spesielt hvis den kan få ta over min seng. Etter en høflig omplassering av hunden blir det ettermiddagslur før jeg rusler ned til sentrum for middag. Der prater prater jeg med bartender Eriksen som gjerne skulle reist på slektstreff i Tromsø men hun har ikke råd til å ta med ungene. Slik går nå dagene i denne skandinaviske og helhvite småbyen. Det vil si .. det er afroamerikanere her også om man ser godt etter. De står i oppvasken på restaurantene. Det er tross alt bare 60 år siden Martin Luther King sa «I have a dream»
Dag 11; Det er den første av to rolige dager i Grand Marais, Minnesota. Været er dårlig og jeg utsetter tur til Isle Royal i håp om bedring. Jeg benytter anledningen til å krysse grensa til Canada og tar en tur til Thunder Bay. Det er regn og tåke, og gradestokken viser 9 grader. Det er 5-6 grader kaldere enn når Vladimir Smirnov og Silvio Fauner satte Bjørn Dæhlie & co på plass her i Ski VM i 1995. Et mesterskap som blir husket for de store temperatursvingningene og resultatlister som inneholder flere navn som ble dopingtatt noen år senere. Jeg finner Little Norway Road og monumentet Norge har satt opp til minne om norske skipionerer. Ellers er det lite spennende her bortsett fra intens krysseksaminering om mulige våpen i bilen av grensepolitiet. Jeg foretok en lignende ekskursjon til Nogales, Mexico for noen år siden og der kunne man rusle over grensa uten kontroll i det hele tatt. Til gjengjeld frisket de opp besøket med pansrede politibiler med maskingevær i gatene og illegalt salg av Ibsen og Hamsun i salgsbodene. Det er nesten så jeg drømmer om den årlige blåbærfestivalen som arrangeres i nordlige Michigan om et par uker. Tilbake på nasjonalmonumentet blir det en prat med kar fra Ojibwe som har fått jobb som guide og skal ha sitt første selvstendige foredrag i dag. Han er rundt 35 og kan fortelle at han gjennom hele ungdomen brydde seg lite om historien og kulturen. Livet gikk med til alkohol og dop, men en dag begynte kameraten hans å snakke om den store ånden som vokter over stammen og livet fikk nye mening. Han vendte tilbake til stammen, lærer om deres tradisjoner og er nå rusfri. Han betror oss at stammen har ubegrenset tilgang på et antidepressiva så sterkt at det kurerer alle livets nedturer. Når livet går en i mot er det bare å pakke ryggsekken og fiskestanga og bli ett med naturen til livet igjen er på skinner.
Nasjonalpark #218 Grand Portage National Monument. Det finnes indianersamfunn som opplevde stor velstand når europeerne kom. Anishinaabe Nation eller Ojibwe hadde hatt handelsnettverk rundt Lake Superior i flere hundre år når franskmennene kom på 1730 tallet. I Europa ble beverskinn brukt til hatter og klær og vest for de store sjøene var beverbestanden stor. Grand Portage er veien Ojibwe viste franskmennene til de mindre sjøene lenger vest. Grand Portage ble også sentrum for pelshandelen. Her var Ojibwe og franskmenn likeverdige partnere. Ojibwe hadde kunnskap til å bygge svære bjørkebark-kanoer som kunne frakte 14 mann og 4 tonn varer over de store sjøene. I retur kom europeiske redskaper, tekstiler og pyntegjenstander helt fra Asia. Hver sommer kom indianere, pelsjegere og handelsmenn til Rendezous i Grand Portage med handel, utveksling av gaver , undertegning av avtaler og fest. Denne handelen pågikk i fredelige formen i nesten 100 år. Handelen hadde to tilbakeslag. Det første var epidemi med kopper som gikk hardt ut over Ojibwe. Det andre var etableringen av USA. Rundt 1850 gikk beverskinn av moten og inntektene skrumpet inn , samtidig kom store mengder innvandrere inn i Minnesota. I 1854 skrev Ojibwe under på en avtale som sikret dem reservater på sitt tradisjonelle område. Stammen ble fattig men har klart å kjøpe tilbake områder fra nybyggere. For Ojibwe var ikke tragedien at europeerne kom , tragedien var at pelshandelen tok slutt. Nasjonalmonumentet er den første nasjonalparken som er et samarbeid mellom urbefolkning og nasjonalparksystemet og har som formål å fremme Ojibwe kultur og samarbeidet og handelen mellom indianere og franskmenn. Bildet viser en nybygd kano for de store sjøene
Dag 10; Formiddagen brukes til båttur ut til Stockton Island. Der blir det en 2 1/2 times tur gjennom skog og på en flott strand. Myggen biter intenst inne i skogen men heldigvis har jeg også selskap av et ektepar fra Wisconsin med røtter i Irland og Sverige. Kathy stiller med Birkebeiner-trøye etter at hun sist vinter gikk både den norske og den amerikanske birkebeineren. Vi snakker om skisport, forskjellen på norsk og amerikansk politikk og krigen i Ukraina. Tilbake ved båten blir det også en prat med ektepar fra Minnesota hvor konas far innvandret fra Norge. Faren hadde alltid et ønske om å besøke gamlelandet men det ble aldri noe av. Dattera skulle gjerne besøkt Norge men hun husker ikke lenger hvor faren kom fra og med Larsen som etternavn er det ikke så lett å vite hvor man skal lete heller. På ettermiddagen går turen gjennom Wisconsin og Minnesota. Jeg prøver meg på en stopp på noe så sjeldent som et tredelt vannskille. I styrtregnet er det forunderlig å tenke på at noen av vanndråpene vil ende opp i Hudson Bay i Canada , noen vil renne østover gjennom de store sjøene til Atlanterhavet men de siste vil renne sørover til Mississippi og Mexicogolfen. Det ble også korte møter med historien til to helter og deres ulike skjebner. Richard Bong fra Superior, Wisconsin var 21 år når han i 1941 meldte seg som jagerflyver i 2 verdenskrig. I løpet av 3 år skjøt han ned 40 japanske fly og ble når han fløy sitt siste oppdrag hedret som The Ace Of Aces , den største amerikanske jagerflyveren. 10 måneder senere, samme dag som atombomben ble sluppet over Hiroshima omkom han når jagerflyet han testet for Lockheed styrtet i Hollywood California. Samme år som Bong gikk inn i flyvåpenet ble Robert Allen Zimmermann født i Minnesota. Robert hadde besteforeldre fra Ukraina og Litauen. De flyktet fra jødeforfølgelse til USA i 1905. På High School var Robert opptatt av Rock And Roll fikk ved en anledning spille piano med Bobby Vee. Robert begynte på universitetet i Minneapolis i 1959. Der oppdaget han folk music og en ny verden åpnet seg for han. Hvorfor byttet han ut rock and roll med folk ? I følge han selv fordi folk music forholdt seg til livet på en mer realistisk måte. Folk music er laget av desperasjon, tristhet og store triumfer… mer tro på det overnaturlige og mye dypere følelser. Etter å ha kopiert sin store helt Woody Guthrie noen år dro han i 1962 til New York og revolusjonerte musikken med sine egne sanger. 3 år senere koblet han sammen folk music og rock and roll og revolusjonerte musikken på nytt. Bob ga ut sitt studio album nummer 40 for noen uker siden og The never Ending Tour er fortsatt ikke over
Dag 9; Finnskogen. Innvandrere i USA endte ofte opp på steder som ligner på hjemlandet. Dagen starter med en kjøretur gjennom skoger hvor innvandrere fra Finland fant sitt Suomi. Nordvest i Michigan er det uendelige barskoger, utallige sjøer og små bosettinger. Livet handler om tømmerhugging, snøscootere og isfiske. Her ligger Finlandia University, Little Finland Museum & Heritage Center og selv de minste steder har en ishockeyhall. På samvirkelaget er det stor stas med en nordmann på besøk. Det er tjukk tåke og 9 varmegrader det meste av dagen. Heldigvis kommer sola tilbake når krysser grensa til Wisconsin og blir med på cruise rundt Apostle Island. En trenger båt for å nå det aller meste av nasjonalparken og Lake Superior er kald (9-10 grader) og lumsk. Det blåser raskt opp, i høststormene kan bølgene blir over 6 meter høye og om sommeren kommer tordenværet raskt. I dag er eneste minus det Canadiske røykteppet.
Nasjonalpark #217 Apostle Island National Lakeshore. Helt vest i Lake Superior ligger 22 øyer laget av sandstein. Øyene har vært snauhogget , blitt brukt som steinbrudd og vært bebodd av fiskere og nybyggere men fra 1970 ble 21 av dem fredet. De har et rikt dyreliv og de fleste øyene har både hjort og bjørn selv om noen av dem ligger mange kilometer fra land. Øyene er i stadig endring , erosjon arbeider kontinuerlig med å gjøre dem mindre. Samtidig blir noen av dem større ved at sand blåses opp under stormer. To av dem har vokst sammen og en har fått forbindelse til fastlandet. For 50 år siden var Bald Eagle nesten utryddet men nå er bestanden stor. På en båttur så vi 7 ørner i ett tre. En øy er ikke fredet. Den er like stor som Manhattan og har 250 fastboende. Om sommeren tidobles antall beboere.
Dag 8; Regn ! Utenfor motellrommet sitter en mann i rød t-skjorte og snakker opprørt i telefonen. Det er gammel bitterhet og brutte løfter. Hunden hans kikker søvnig opp på meg når jeg legger kofferten i bilen. Han har hørt alle unnskyldningene og sett alle veiene som fører ingen steder. I lufta er det 11 grader og jeg dropper kajakk til fordel for mil. Nordover , forbi sandstrender og nedlagte restauranter. Hjort og hare krysser veien men kun skilpadden trekker seg inn i skallet og venter krisa ut når katastrofen passerer i 65 miles pr hour. I Calumet møter jeg Woody Guthrie og navnene til barna drept av storkapitalens forsøk på å kontrollere arbeidere med å kjøpe dem til taushet. Hvor mange liv gikk tapt i gruvene ? Antagelig 10 ganger fler enn i Italian Hall. Hvem husker deres navn ? Finnene som oppfant ishockeyen og waliserne som reiste fra de mørke gruvene ett hjemlandet til de mørke gruvene i ett nytt hjemland? Hva med drømmene til litauerne , svenskene , kroatene, franskmennene? Hvem husker Ojibway, Ottawa og Chippewa? Jeg drikker Jack Daniels og håper at regnet en dag gir seg. På hotellrommet ligger en gitar som ble med hjem fra brukthandelen. Det er veier som kjøres…det er historier som må fortelles … det er sanger som må synges ..mens vi ennå husker….før vi synker inn i selvgodheten og enda en luksusfelle vi trodde var livet.
Nasjonalpark #216 Keewenaw National Historic Site. I århundrer hadde Ojibway-folket utvunnet kobber på Keewenaw-halvøya. Europeere prøvde seg på gruvedrift her fra 1770 tallet med lite hell men fra 1848 gjør ny teknologi gruvene lønnsomme. I 1858 etableres Calumet og Hecla gruveselskaper. Selskapene lokket med gratis bolig , utdanning , fri religionsutøvelse og mere til til arbeiderne. Betingelsen er at de ikke kan organisere seg. Rundt 1900 er gruvebyen Calumet en av USA’s rikeste med eget operahus, teater og trikk langt ute i ødemarken. Men konkurransen blir hardere og ukentlig er det dødsulykker i gruvene. I 1906 er det bare i en gruve 218 arbeidere fra 18 nasjoner, mange fra Finland og Sverige .. og 4 fra Norge. Når selskapene innfører gruvebor som kan opereres av en mann begynner de å si opp arbeidere. Dette blir anledningen for å etablere fagforeninger, arbeiderne krever bedre lønn og bedre sikkerhet og at minst 2 skal arbeide sammen. Dette fører til en 5 måneder lang streik i 1913. Konflikten blir voldelig og det er kamper mellom de streikende og politiet. 24 desember 1913 samler flere hundre mennesker seg i andre etasje på Italian Hall for å feire jul. I det barna skal opp på scenen for å få presanger roper noen BRANN og panikk oppstår. Alle løper mot trappene til utgangen. Det er ingen brann men i trappa blir 73 mennesker , de fleste barn og over halvparten under 10 år, trampet ihjel eller kvalt. Man finner aldri ut hvem som ropte brann. Streiken blir etterhvert avblåst men tragedien er starten på Calumet’s nedtur. De neste 50 årene blir gruvedriften stadig mindre lønnsom og i 1970 blir siste gruve stengt. Byen er for lengst i forfall. I 1980 holder Italian Hall på å falle sammen og byen beslutter å rive huset hvor tragedien fant sted. Dette vekker innbyggerne, deres stolthet og forhold til egen historie. I 1989 reises et monument der Italian Hall sto og i 1992 blir området en del av nasjonalparksystemet og bygninger vernes og restaureres. Nasjonalparken har medvirket til at området igjen er i vekst , nå med friluftsliv og turisme som største inntektskilde. Woody Guthrie skrev i 1945 sangen «1913 Massacre» om tragedien i Italian Hall. Bob Dylan lånte melodien til «1913 Massacre» når han skrev «Song To Woody» til Woody Guthrie
Dag 7; National Park #215 Pictured Rock National Lakeshore. På sørsiden av Lake Superior ligger 2 mil med fargerike klipper. De er vanskelige å se fra land men har gitt navn til en nasjonalpark som strekker seg 8 mil langs kysten. For 150 år siden var det furuskog som dominerte sandgrunn i området. Kommersiell tømmerhogst snauhogget området og i dag er det mye løvskog. Tømmerhogsten foregikk mest på vinteren på ved Log Slide ble tømmeret sendt ned 100 høydemeter over sanden og ut på den islagte sjøen. Innenfor kystlinja er store områder vernet i et samarbeid mellom nasjonalparken og private landeiere. Det gjør at det er etablert Wildlife Refugee’s for å verne dyre og planteliv samtidig som tømmerhogsten fortsetter i mindre vernede områder. På turen gjennom området passeres knapt en eiendom som ikke reklamerer med «ved til salgs»
23 juni Dag 6; Slaraffen i dype skoger. Jeg krysser den 8 kilometer lange Mackinaw Bridge og entrer Michigans øvre halvøy. Her er hovedattraksjonen barskog. Byene er små og turister konner for å fiske. Myggen biter bedre enn fisken. Etter å ha studert en imponerende samling påhengsmotorer og tilbragt et par timer i skogen blir det stopp i ett veikryss. En gang var dette et livlig tømmehoggersamfunn med 3000 innbyggere. Selveste Ernest Hemingway har vært innom og skriver om den i «Big Two Hearted River» Nå består byen av et lite motel, en bar og et museum. Hva mer kan man ønske seg? På baren henger skiltet «Charlton Heston for president» men ellers er folk trivlige nok. Etter en middag bestående av kjøtt i loffskiver servert med potetmos og brun saus forflytter jeg meg et par hundre meter bort til motellet. Der er kun katten hjemme men det står lapp om at det bare er å ringe innehaveren så kommer han. Vi får oss en god latter når det viser seg at innehaveren er bartenderen jeg nettopp sa farvel til. Det er små forhold. Ellers er det midtsommer og grillfest på tunet. Mannfolkene står i ring og drikker øl og damene snakker om viktige ting litt lenger bort.. Det er bålforbud her også men skogbrannene i Canada sørger for at vi har røyk. Jeg avslutter kvelden med en Bud Light på baren. Her kjenner alle alle. Historiene som fortelles er de samme som ble fortalt i går, og i morgen fortelles de på nytt. Lenge før midnatt er jeg tilbake på motellet sovner inn til drømmer om påhengsmotorer …..og mygg.
