Vi våkner i Mojave-ørken og har en morgenprat med tyske turister på vei til å se sine helter Sigfried og Roy. I 1994 har de rundet 50 år og er på høyden av sin karriere som Las Vegas magikere med tigere som en viktig del av showet. Det er fremdeles 7 år til tigeren vennskaplig prøver å bite hodet av Roy og 26 år til han dør av covid-19.
Vi spiser frokost Tiffany’s langs I15 utenfor Victorville. Amerikansk Diner på sitt beste, speilegg, bacon, poteter… alt du trenger for anstrengende dag i … bilen… Vi følger Route 66 til Barstow og fyller opp bilen med vann og Coca Cola. Det er 40+ varmegrader og fremdeles noen timer til varmen virkelig slår inn
Tidlig på ettermiddagen suser vi inn i byggeplassen Las Vegas hvor de siste restene av mafiaen er i ferd med å bli presset ut. Investorer prøver å gjenskape Sin City som ferieparadis for familier. Det bygges berg og dalbaner i hoteller og innendørs fornøyelsesparker. Men hovedinntekten er fortsatt gambling og 21 års aldersgrensen i casinoene gjør at familevennlige Las Vegas med årene forfaller. Snart gir også USA rettighetene til gambling til indianerstammer som kompensasjon for 400 års folkemord. Nevada mister gamblingmonopolet og vondt blir verre med finanskrisa i 2008. Sin City bruker 10 år på å gjenskape seg selv, denne gang som Disneyland for voksne. Gambling er nå solgt inn i vår kultur som tegn på velstand og lykke. Avdankede idrettsutøvere og realitystjerner forteller ungdommen at poker er så kult du ikke har levd et liv uten å ha donert en del av lønna til gamblinggigantene. På 70 tallet reiste vanlige folk til Las Vegas i håp om vinne en formue. I 2021 reiser vi dit for å vise at vi har råd til å tape en formue.
I 1994 er pyramidecasinoet Luxor akkurat ferdig bygget. Byene Henderson og Las Vegas har ennå ikke smeltet sammen og de store Wynn-casinoene eksisterer fremdeles bare på tegnebrettet. Vi ender opp på Aztec Inn ved siden av betongramma til det som senere blir Stratosphere Tower og går for italiensk restaurant og low budget gambling med gratis øl. For 5 dollar kan vi gamble en time og drikke så mye vi orker. Det gjør vi ! Vi besøker noen av de store casinoene hvor afroamerikaneres fremste oppgave fremdeles er å vente stivpyntet på toalettet for å tilby hvite gjester skopuss eller et ekstra håndklede. Vi har joggesko og flagrende skjorter og vår Vegas underholdning er ikke showgirls men en paranoid finne som med en panters årvåkenhet vokter sin enarmede banditt, overbevist om at han har knekket koden på når automaten vil gi ham jackpot. Ut på natten snubler vi tilbake til hotellet. I grøftekantene sover middelaldrende menn i smoking mens sirener høres uavbrutt. Morgenen etter bidrar ekte norske tømmermenn til at det er lett å velge bort Las Vegas og flykte ut i ørkenen. Vi sverger å aldri vende tilbake.
12 år senere besøker jeg nok en gang i Vegas. Med årene har det blitt flere besøk og mitt syn på byen har endret seg. Mitt Las Vegas er en oase hvor jeg hviler ut etter uker i ørkenen, hvor jeg kan sove lenge og spise luksuriøse frokoster i stedet for brødskive i bilen. Men av nostalgi har jeg holdt på vanen med forsiktig gambling i bytte mot gratis alkohol, men la meg presisere .. bare på grunn av nostalgien og minnene fra 1994…