21 juni Dag 4; Tid for ekte roadtrip. Jeg krysser Michigan fra vest til øst på morgenen og koser meg med god gammaldags FM radio. Michigan er atskillig mer kupert enn statene lenger vest og sør uten at det er snakk om mange høydemeter. Det er noen lengre strekker med veiarbeid og jevnlig står det skilt som sier at prisen for å skade (eller drepe) en veiarbeider er 7500 dollar og 15 år fengsel. Alt har sin pris i USA og jeg venter nesten på skiltet som sier du kan få tre for to… Bensinstasjonene tar nå norske bankkort i automaten på pumpene. Det er moderne men samtidig var det mer sjarm i turen inn for å forhåndsbetale og veksle noen ord med den ansatte… så jeg tar en tur inn likevel. I nordlige Ohio er det et enormt våtmarksområde ved Lake Eerie. Et atomkraftverk er en naturlig del av idyllen. Ettermiddagen brukes til en båttur til Put-In Bay. Billetten koster 170 kroner tur retur og øya er et innenlands mini Martha’s Vineyard, kun 1 mil lang og med flere små øyer rundt. En lang dag ender i Toledo, to nasjonalparksteder er besøkt, 1812 krigen er gjennomgått og fordøyet og best av alt … ingenting var planlagt når dagen startet. Det er roadtrip
20 juni. Dag 3 tilbringes i Indiana Dunes National Park #194. I sørenden av Michigan ligger store sand-dyner. Den konstante nordavinden gjør at området har fugler og planter som vanligvis holder til atskillig lenger nord. Indiana ble en stat i 1816 men store områder var ikke utforsket av europeere. I 1822 kom Josep Bailly til området og startet handel med Potawamoc, Sac og Fox nasjonene. Huset hans er bevart. Det er også den svenske Chellberg (Kjellberg) farmen fra 1869 med hus fra rundt 1900. Indianerne tjente godt på pelshandel de første årene etter 1822. De var opprinnelig farmere og bodde i landsbyer hvor de dyrket mais og andre planter men etter hvert som det ble minde bever og vilt måtte de flytte seg over større områder. Samtidig skapte europeerne myten om at stammene var nomader uten fast bosted. Det åpnet for en avtale med indianerne om at landområdene var for alle. Landområder uten eiere ble raskt åpnet europeiske nybyggere og i 1840 var indianerne for det meste fordrevet vestover. De som ikke flyttet frivillig ble jaktet på og drept. De overlevende endte etter mange flyttinger opp i Oklahoma – The Indian territory. Kampen for verne sanddynene startet i 1899, men først i 1916 ble de vernet og i 2019 ble området nasjonalpark. I mellomtiden hadde industri, havner, byer og jernbaner blitt etablert slik at nasjonalparken består mange mindre områder.
Dag 3 startet med besøk på Pullman National Monument. En god turplanlegger har alltid litt flaks og det viste seg at raskeste vei dit var buss 4 som stoppet utenfor hotellet kjørte oss helt fram. Det ble en times søndagstur gjennom sørlige Chicagos mindre velstående bydeler. Flere av passasjerene på bussen var på vei til kirken og av og til stemte de i en gospelsang eller to og fikk opp stemningen. Tilbake på The Loop, hvor vi bor, ble det spasertur i Millenium Park og Lurie Garden. De store parkanleggene mot Lake Michigan er bygget der jernbanestasjonen og de store slakteriene som tok i mot kveg fra hele vesten lå. Har du sett en westernfilm hvor de driver kvegflokker fra Texas til Kansas så var dyrenes videre skjebne å bli fraktet med tog til Chicago og slakteriet. Det gjorde at dette idylliske for 140 år siden var USA’s mest illeluktende sted med kloakk og dyrekadaver flytende rundt i sjøen. Jernbanen går fortsatt under parken og er synlig et par steder men eller er det lite som minner om industrien som gjorde Chicago til hele USA’s kjøttleverandør
Det er 17 juni 2022 og vi er i gang med en ny roadtrip. Denne gangen går turen til midtvesten. Vi starter i Chicago og fortsetter med tog til St Louis før det blir 3,5 uke med roadtrip.
Flyturen gikk via Heathrow, London og gikk overraskende greit. Vi merket lite til kaoset på Heathrow bortsett fra at en koffert ble igjen den der noen dager før den kom etter til Chicago. I Chicago ble det lokaltoget fra O’Hare flyplassen og inn til The Loop. Det var lett å finne fram men toget er forholdsvis langsomt. Vel framm på The Loop var det kun en kort spasertur til Congress Plaza Hotel med front ut mot parken og Lake Michigan.
Som vanlig er kroppen tung etter en lang flyreise så vi nøyde oss med en spasertur bort til sjøen og et par glass i restauranten på hotellet før det var kveld
081121 Etter 22 lange måneder er vi endelig tilbake i The Promised Land. Jeg har gamblet på at USA ville åpne grensene sine i november og har forskjøvet sommerferien. Pandemien er langt fra over og det er mye å holde orden på, både for innreise og regler, i USA. Reisen går via Helsinki til Los Angeles og denne gangen er planen å holde seg i den sørlige delen av California. Her er huskeliste før tur
1. Pass,
2. ESTA
3. Vaksine-attest
4. Flybilletter
5. Leiebil (stor prisøkning etter COVID-19)
6. COVID-19 sporimgsinfo til Los Angeles by
7. Testtresultat – Max 72 timer før første fly letter
8. Booke de mest nødvendige hotellene
9. Billetter til guidede turer
10. Billetter og reservere datoer for Disneyland ( må gjøres på forhånd)
Vi stresset litt med reglene for testing og siden det var første dag grensa var åpen så dobbeltsjekket vi praktisering av reglene i løpet av vår lange transfer i Helsinki. Til slutt viste det seg at turens største prøvelse var at Finn-Air hadde rotet bort bestillingen av koffert til flyet. Det sørget for en stresset start på Gardermoen men etter det gikk reisen greit. 7 timer i Helsinki er lenge, selv i hyggelig selskap. Med litt forsinkelse før avgang ble det 12,5 timer på flyet til LA. Grensekontrollen i LA var som normalt mye venting men to nordmenn med papirene i orden slapp gjennom på 3 minutter når det endelig var vår tur. Det var definitivt dages positive overraskelse. For en gangs skyld hadde vi booket hotell på flyplassen og vi var lykkelige for det når vi etter 25 timer på reise rakk en liten tur i hotellbaren før det var god natt…. Men det er godt å være tilbake
Vi har funnet en siste severdighet, redwoodskogen, men tømmermennene vi hyret inn kvelden før arbeider overtid. De er såpass slitsomme at vi bommer totalt på retnngen . Vi ser steder vi aldri vil få vite hvor er men etter et par burgere og en cola som unektelig smaker Southern Comfort finner vi til slutt tilbake til San Jose. Vi studerer kartet og himmelretningene og snart er vi på småveier i Santa Cruz Mountains. Ekte roadtrippere gir aldri opp, de tilpasser seg.
Utsikt mot San Jose
Det er alltid en mektig opplevelse rundt hjørnet for den som er nysgjerrig. Denne gangen belønnes vi med en høytidsstund blandt disse tause kjempene som sto her hundrevis av år før spanske misjonærer kom fra Mexico.
Redwood og Sequioa er verdens største trær og dekket fram til siste halvdel av 1800 tallet store områder i California. Så startet snauhogsten og samtidig som bisonen forsvant fra prærien så ble 95% av Redwood skogen hogget ned. Etter jordskjelvet i San Francisco i 1906 ble titusener av primitive hytter for hjemløse bygget av Redwood-trær. I dag er det endringer i klimaet som er den største trusselen mot disse kjempene som overlever vinter, jordskjelv og brann. Men kjempene har en svakhet. Det er avhengig av et bestemt klima og klimaet i California endrer seg raskt.
Big Basin Redwood State Park, Santa Cruz Mountains
Senere kjører ned til kystbyen Santa Cruz men på en fredag kveld er hotellene fullbooket, og slitne ser vi lengselfullt mot boardwalken med den klassiske tre berg og dalbanen før vi kjører over fjellet tilbake til San Jose.
Jeg avslutter kvelden med å bli stoppet av Highway Patrol for å kjøre på rødt lys. Litt stressa stopper jeg bilen uten å stoppe motoren og det blir full pakke med blålys, lyskaster og "keep your hands where I can see them" Heldigvis har vi returbillett til Norge om to dager og politimannen lar nåde gå for rett og dropper boten.
Tømmermennene har ennå ikke tatt kvelden når vi til applaus fra motellets gjester svinger inn på samme motell vi forlot 11 timer tidligere.
Dette er roadtripens hemmelighet. Du kan avslutte dagen der du startet den men likevel være et helt annet sted.
Det skal være gode grunner for å forlate en by man forelsker seg i. En av dem kan være at det ene rimelige hotellet kun hadde en ikke alt for bred dobbeltseng. Kanskje er vi også litt rastløse etter å ha tilbragt hele 4 netter på samme sted. Uansett er det på tide å hente bilen ut av parkeringsgarasjen og nyte de siste dagene av vår roadtrip. Utfordringen er at vi ikke har flere planer så vi må improvisere.
Paramount’s Great America
Etter å ha konstantert at Golden Gate for 5 dag på rad er pakket inn tåke suser vi 80 kilomenter sørover og ser plutselig skiltene til Paramount’s Great America fornøyelsespark. Dette var i 1994 en park med ambisjoner om å konkurrere med Universal Studios men den klarer det ikke helt. Showene er uramerikanske stress men vann-ridene er gode. Den har også en Days Of Thunder Simulator som fungerer bra og Einar lærer at man ikke skal ta av sikkerhetsbeltet i simulatoren før vi får beskjed. Han slipper med skrekken. Det viser seg at han også slipper høydeskrekken for en stund når vi tester parkens 5 berg og dalbaner. Alle er av god kvalitet, inkludert en splitter ny Batman The Ride. Siden vi besøker parken på en ukedag er køene korte og vi har det ustyrtelig morsomt noen timer når vi for første gang får testet baner hvor både henger under skinna og kjører stående. Alt dette er vanlig i store parker i dag men i 1994 var det heftige saker. Tankene går tilbake til grensa mellom California og Nevada hvor de var i ferd med å bygge en berg og dalbane med startpunkt inne i hotellet. Det går 12 år før jeg er tilbake og tester både den og mange andre berg og dalbaner i statene. Enda en ting jeg ble hekta på i løpet av turen.
Den store attraksjonen i Paramount’s Great America 1994
Great America parken har kjørt sin egen berg og dalbane siden 1994 og heter nå California’s Great America. En pussig detalj vi var uvitende om i 94 er at vi i Universal Studios besøkte et gjenskapt sett fra Beverly Hills Copp III. En sekvens i den filmen er filmet i Great America.
Seint på kvelden kjører vi inn i San Jose og finner oss som vanlig et rimelig motell
100894 – Vår siste dag i San Francisco er en rolig dag. Vi kjører kabelbanen til Fisherman’s Wharf og skuer mot Alcatraz og Golden Gate. For fjerde dag pakker tåka inn brroen og vi begynner å bli bekymret for at vi aldri vil få se den. Vi tar ut frustrasjonen med å banke en svenske i pinball. Vi ser sjøløvene på Pier 39. De flyttet inn en dag i 1989 rett før et jordskjelv og har aldri reist videre. Sånn går det når man forelsker seg i en by.
Alcatraz
Vi tar kabelbanen tilbake til Chinatown og kikker innom City Lights Bookstore som publiserte Allen Ginsberg og andre beatpoeter fra åpningen i 1953. I dag er den et National Historic Landmark og er verdt et besøk.
City Light Bookstore var så og si konkurs i 2020 men ble reddet etter en innsamlingsaksjon hvor det kom inn 338 000 dollar på en dag, 3,2 millioner kroner
I North Beach blir det blues i en mørk bar og det er tid for å oppsummere vårt besøk i San Francisco…
San Francisco (Ottershagen)
As we reached Market north of Mission and the hippies faded into gray there and then we made the decision to walk all the way to Golden Gate We made a stop at our pool place and we talked to Mina and Jay drank some bottles of Corona then it was time to hit the streets again
“You can stay with me” she offered “we could party all day long I could show you all of my treasures” but it’s getting late and I have to go home
Where the Orient meets the Broadway and the poets give in to their lust I learned the secrets of the great China a result of money not of trust Bye, bye to the beaten generation sunglasses after dark and looking cool and as we continued on our mission I wondered if anyone was fooled
“You can stay with me” she offered “we could party all day long I could show you all of my treasures” but it’s getting late and I have to go home
A freaked out brother in need of money trying to play the blues on his guitar he was more talking than singing to the line waiting for the cable car Through Marina to Presidio leaving the Russian Hills behind I shed a tear for the lost sailors who came here with the gold in their eyes
Finally the fog revealed the ocean and I could see the sun going down a thousand cars passing by us and from the east came the night so cold somewhere a ship blew its whistle and it made me turn around there I saw the strangest thing happen San Francisco turning into gold
“You can stay with me” she offered “we could party all day long I could show you all of my treasures” but it’s getting late and I have to go home
Vi gir ikke opp Haight Asbury, men beina er slitne etter maratonetappen dagen før så vi henter ut bilen og kjører de 5 kilometerne opp dit. Hvor mye har overlevd av hippiedrømmen ?
Scott Mc Kenzie – San Francicso 1969
Haight Asbury eller The Haights besto av sanddyner og gårder fram til 1880 tallet når Golden Gate Park ble anlagt og det ble bygget en kabelbane opp fra downtown. Det ble byens utfluktssted med en liten fornøyelsespark og gressende bison.
Det store jordskjelvet i 1906 ødela det meste av San Francisco. Under depresjonen 1928-1941 ble var The Haights i forfall. Under krigen ble flere av husene bygget om til leiligheter men forfallet og fraflyttingen fortsatte etter krigen ogpå 50 tallet kom det forslag om å jevne bydelen med jorda for å bygge en ny motorvei. Dette skapte store protester og i 1966 ble forslaget endelig nedstemt.
Billig husrom ble magneten som gjorde bydelen til et samlingssted for en ny gryende ungdomskultur. Counter culture, musikk, dop og idealisme og var sentrale elementer i det som ettehvert fikk navnet Hippie-bevegelsen. Anarkistiske samfunn som The Diggers delte ut gratis mat til trengende og bygde gratis klinikker. Store konserter i Golden Gate Park og Fillmore West sammen med lokale band som Grateful Dead, Jefferson Airplane og Big Brother & The Holding Company gjorde San Fransisco til et alternativ til Los Angeles’ Laurel Canyon.
Young hippies straddle the sidewalk as an elderly woman, a long-time resident of the Haight-Ashbury district, walks by in San Francisco, Calif., on April 25, 1967. (AP Photo) Link til artikkel om The Summer Of Love
Sommeren 1967, the summer of love, kom rundt 100 000 ungdommer til Haight Asbury.,mange av dem uten penger og uten bosted. Snart var gatene fulle av hjemløse, marijuana ble byttet ut med hardere stoffer og peace and love byttet mot tyverier, ran og vold. Det ble så ille at man holdt en fiktiv begravelse for hippietida og betalte bussbilletten for de som ville reise hjem. Store annonsekampanjer frarådet ungdom fra å reise til byen. Ikke alle fulgte det rådet og forfallet fortsatte det neste tiåret.
I 1994 var bydelen fremdeles i stor grad uavhengige butikker, barer og cafeer. De store kjedene hadde ennå ikke sett potensialet området har som turistfelle.
5 reasons why the hippie movement declined – trykk på bildet for artikkel
For oss fremsto det som temmelig slitent med noen få spennende butikker. Det var en opplevelse å se restene av myten Haight Asbury og sporene av 1967. Etter The Haights kjørte vi nordover til Golden Gate Bridge og konstanterte at tåka fremdels lå tjukk som graut rundt den. Som et plaster på såret klarte vi spore opp baren fra to kvelder tilbake….
Hippies Don’t Shake (Ottershagen)
As the burning sun leaves the sky there are too many souls out there prepared to die they have been set up by some lies that the world will be a better place if they make their sacrifice And the perception of our eyes tells us what the world is like but it never oh no but it never tells us why
And they say it is too late they no longer have the guts as in 1968 the summer of love is long time past it was so good it couldn’t last so it choked on smoking grass And to make their big contribution to the great world revolution education and information was the key to their total confusion
I say hippies don’t shake
Another poet has written down the recipe for peace make love not war and they say it is no use there is nothing we can win and so much we could lose All those old hippies at my door they no longer see what this is all for journalists and businessmen they sold themselves just like whores
Det er mange måter å se en by på. En av de aller beste er å gå byen, og det er nettopp det vi gjør denne dagen. Vi legger igjen kameraer og bilnøkler og legger ut på en 25 kilometer lang halvmaraton gjennom San Francisco. Målet er Haight Asbury. Dit kommer vi ikke.
Vi ser derimot slummen i Tenderloin, utkanten av Japantown og The North Panhandle. Vi når hjørnet på Golden Gate Park uvitende om at vi er bare et par kvartaler fra hippienes hovedkvarter.
Link til side med bilder fra Tenderloin før og nå
Vi fortsetter inn i Golden Gate og ser utstillingene på California Academy Of Sciences før vi fortsetter gjennom parken til bison paddocken, vårt siste møte med bison på turen. Denne gangen beiter de ikke det fri men står i en forholdsvis romslig innhegning.
Bilde med link fra Wikipedia
Golden Gate Park må være en av de flotteste parkene i verden. Rundt 5 kilometer lang strekker den seg fra the Panhandle og hele veien ut til Stillehavet. Denne dagen snur vi litt over halvveis men har du en dag ledig i San Francisco så lei en sykkel og sykle gjennom parken og nordover til broen.
Vi vandrer tilbake til Nob Hill og forsøker å finne baren fra kvelden før. Det klarer vi ikke.
Denne dagen så vi alt annet enn hva vi planla å se. Det fungerte helt perfekt. Det var denne dagen jeg ble kjent med byen og forelsket meg i San Francisco
