Stikkordarkiv: roadtrip usa tips ferie amerika

1994 - The Great Buffalo Hunt

Trust

Legg igjen en kommentar

Vi har overnattet i Silverton, Colorodo etter å ha kjørt inn i Rocky Mountains. Vi har passert Durango og overnattet i telt i sørenden av gruvebyen som ble grunnlagt i 1874. I fjellene rundt byen ble det gravd etter gull og sølv helt fram til 1970 tallet. Fra 1913 har byen også lokket til seg turister. Det går en historisk jernbane mellom byen og Durango, fjellsidene har alpinanlegg og hovedgaten ser antagelig ut som i 1880. Saloonen har i 1994 fremdeles toalettet fra 1874 (hull i bakken) intakt og veggene er prydet med det lokale dyreliv, antikviteter og andre innfall.

Silverton,Coloroado

Natta var kjølig, byen er tross alt omringet av 7 fjelltopper høyere enn 14000 for (4270 meter) Stemningen var nervøs etter at Einar, på leting etter campingens toalett, uforvarende låste seg inn i en hytte hvor gjesten sov etter en lang dag bak rattet. Gjesten fikk panikk og jagde holdt en pute foran seg mens han skjøv Einar ut av hytta. Det ble mye styr og den fornærmede gjesten nekter å overnatte på campingplassen. Før han reiser videre aksepterer han Einars unnskyldning. Vi er først og fremst glade for at han ikke sov med en revolver under puta. Slik går nå dagene i det ville vesten.

Med nyinnkjøpte Davy Crockett luer kjører vi nordover på «The Million Dollar Highway» med det høyeste punktet 3358 moh. og også to andre pass over 3000 meter.

Vi svinger innom mektige The Black Canyon Of The Gunnison. Denne canyon er så smal og dyp at enkelte steder har sollys kunn 33 minutter pr daf. Den er et nasjonalmonument når vi besøker den men i 1999 blir den en nasjonalpark. På ettermiddagen krysser Rocky Mountains ennå en gang og mot kvelden ender i Canon City. i løpet av noen få timer har vi kjørt en strekning reisende ville brukt mange uker på bare for 70 år siden.

Trust (Ottershagen,Opsahl)

I said I didn’t mean it
he said he didn’t believe it
I knew the moment I did it
this time I really screwed it

And there’s no way I can ever
make it up to him again
cause he doesn’t want to see me
and says I ain’t his friend

I said I didn’t mean it
he said he didn’t believe it
I knew the moment I did it
this time I really screwed it

And there’s no way I can blame him
for acting the way he does
and no excuses nor explanations
can bring back his trust

I said I didn’t mean it
he said he didn’t believe it
I knew the moment I did it
this time I really screwed it

Kjørerute Silverton – Black Canyon Of The Gunnison – Canon City

1994 - The Great Buffalo Hunt

Mesa VErde

Legg igjen en kommentar

For de fleste er Colorado Rocky Mountains og prærie, men i statens sørvestlige hjørne ligger et annet Colorado, tidskapselen Mesa Verde. I grenselandet mellom ørken og mektige fjell ligger et fjellplatå hvor tiden har stått stille i 650 år. Det var hit «the ancient ones», «ancient pueblos» eller «anasaziene» flyttet etter å ha drevet jordbruk på ørkenslettene. De tidligste tegn etter mennesker i dette fjellplatået er 9500 år gamle. De er vandrere, farmere og bor i hytter og hull i bakken. For 1600 år siden starter en periode på nesten 1000 år hvor kulturen endrer seg drastisk. Det bygges hus i fjellvegger. Husene blir til byer. Det oppstår religion og vitenskap. De har god kontroll på solen og månen slik at de vet når de skal plante korn og mais. De lager solur av vinduer slik at de vet nøyaktig når de passerer vintersolhverv. Dype canyons gir naturlig forsvar mot fiender og de har varslingssystemer som gjør at de kan advare byer kilometre unna på sekunder om inntrengere blir observert.

En gang rundt år 1350 forsvinner de. Noen tror de flyktet på grunn av krig, andre at det var langvarig tørke som gjorde at de forlot fjellene. Rester av folket spres fra Arizona og New Mexico til Mexico. I 500 år står klippebyene bevart og urørt. Ute-folket som flytter inn i området har stor respekt for fjellet og byene.

Vi er historikere og arkeologer noen timer og følger sporene gjennom fjellet. Vi er i ferd med å lære at selv forvunne indianerstammer kan bli fraranet sitt land og sin arv. Spanske ekspedisjoner er innom området på 1770 tallet og gir fjellet navn, men det er først 100 år senere at de hvite inntrengerne oppdager den arkelogiske skatten i fjellet. I 20 år blir fjellet systematisk vandalisert og plyndret av skattejegere, farmere,cowboyer og arkeologer. Golv og vegger slås i stykker, Tak blir brukt til fakler og bål. Kjeramikkk og pilspisser selges eller eksporteres til fjerne land. Sverige er blant de som forsyner seg og en samlig havner til slutt på nasjonalmuseet i Finland. Først i 2019 blir man enige om å returnere mange av gjenstandene.

Vår lærdom denne dagen er at vi vet mindre enn vi trodde om dette mektige landskapet og folket som har levd her i tusener av år.

Grand Canyon – Monument Valley – Mesa Verde … vi har funnet et annet vesten. Et vesten vi ikke kan se på postkortene, i westernfilmene eller lese om i cowboylitteraturen. Men handlingen og slutten er den samme

Indianerne forsvinner og de hvite inntrengerne tømmer området for vilt og verdigjenstander

Ørkenen blir byen , byen blir ørkenen … men den som lytter godt kan fremdels høre Kokopelli, fløytespilleren,spille sangene for skyggene som vandrer over fjellet i sene kveldstimer

Kokopelli er tegnet i utallige petroglypher. Her er han til høyre i bildet, gjenskapt av kunstnere der han spiller utenfor museet i Monticello,Utah

26.7.94 Cortz – Mesa Verde – Silverton

1994 - The Great Buffalo Hunt

desert Talks

Legg igjen en kommentar

Vi er ferdige med sivilisasjonen. De massive inntrykkene fra amerikas underholdningmaskiner, glitter, plastikk,illusjoner og nederlag gjør at vi flykter nordover. Fra The Strip og forbi Downtown er det kilometre med slitne moteller med adult movies på rommet. Liquor-shops og kapeller, synd og frelse side om side. Her bor arbeiderne som holder maskinen i gang, her bor de profesjonelle gamblerne, de avhengige, de lovløse og de fortapte. Her finnes ingen ekte drømmer og hver oase er en illusjon. Byen er en ørken og ørkenen er byen.

Vi følger Interstate 15 nordover til paiutenes land. De lever av å selge fyrverkeri men et noen miles unna har naturen laget sitt eget fyrverkeri. I Valley Of Fire bryter den rødglødende Aztec sandsteinen seg opp av sanden. Det er goldt, det er brennende hete, det er magisk. Her finner vi de første sporene av et mystisk folk vi kommer til å følge den neste uka. Petroglypher risset inn i sandsteinen vitner om at for 1000 år siden levde det et annet folk her. Et folk som forsvant 150 år før Columbus «oppdaget» amerika. Et folk som over 500 år gikk fra å bo i huler til å bygge små hus i fjellsidene. De flyttet østover og bygget byer og utviklet avanserte kalendere. Etter en tørke flyttet de sørover i Arizona og bygget byer på ørkenslettene med drenering og vannningsanlegg med tusener av innbyggere .. og så .. en gang rundt år 1350 forsvant de. The Ancient Ones, eller Anazasi som andre kalte dem. Hvordan utvikler en kultur seg så raskt i denne barske naturen og hvor ble den av?

Petroglypher i Valley Of Fire State Park

Valley Of Fire lever opp til navnet. Det er 45 grader men vi er lykkelige over at roadtripen er tilbake på rett spor. Vi besøker The Lost City Museum i den lille byen Overton og spiser T-bone steak med hippier på den lokale baren Utenfor sheriffkontoret står en tanks. Alltid beredt! Så kjører vi sørover langs Lake Mead rett øst for Las Vegas hvor vi tar turens eneste bad. Uten å vite det så har jeg også besøkt min første enhet i USA’s nasjonalparksystem. Vi har fokus på Grand Canyon og Yellowstone men Lake Mead National Recreation Area ble opprettet i 1964 og er en av 423 enheter. Mer om det senere.

I 1994 gikk fortsatt veien fra Nevada til Arizona over Hoover-dammen. Vi beundrer det imponerende byggverket som sikrer strøm til California og Nevada men som samtidig er en katastrofe for plante og dyreliv nedover elven. Minst 96 mennesker døde under byggingen. Vi stiller klokken en time tilbake, krysser grensen og trykker gassen i bånn.

Deserts (Ottershagen)

In deserts we wander
in deserts we die
in deserts we’re searching
for the things we pass by
in deserts we’re thirsty
but have to stay dry
in deserts we’re falling
learning to fly

In deserts we’re working
at least we do try
in deserts we’re dreaming
of touching the sky
in deserts we’re feeding
our children and wives
in deserts we’re living
our miserable lives..

Kjørerute 22.7.94 Las Vegas – Valley Of Fire – Seligman

1994 - The Great Buffalo Hunt

Leaving Las Vegas

Legg igjen en kommentar

Vi våkner i Mojave-ørken og har en morgenprat med tyske turister på vei til å se sine helter Sigfried og Roy. I 1994 har de rundet 50 år og er på høyden av sin karriere som Las Vegas magikere med tigere som en viktig del av showet. Det er fremdeles 7 år til tigeren vennskaplig prøver å bite hodet av Roy og 26 år til han dør av covid-19.

Vi spiser frokost Tiffany’s langs I15 utenfor Victorville. Amerikansk Diner på sitt beste, speilegg, bacon, poteter… alt du trenger for anstrengende dag i … bilen… Vi følger Route 66 til Barstow og fyller opp bilen med vann og Coca Cola. Det er 40+ varmegrader og fremdeles noen timer til varmen virkelig slår inn

Route 66, Barstow

Tidlig på ettermiddagen suser vi inn i byggeplassen Las Vegas hvor de siste restene av mafiaen er i ferd med å bli presset ut. Investorer prøver å gjenskape Sin City som ferieparadis for familier. Det bygges berg og dalbaner i hoteller og innendørs fornøyelsesparker. Men hovedinntekten er fortsatt gambling og 21 års aldersgrensen i casinoene gjør at familevennlige Las Vegas med årene forfaller. Snart gir også USA rettighetene til gambling til indianerstammer som kompensasjon for 400 års folkemord. Nevada mister gamblingmonopolet og vondt blir verre med finanskrisa i 2008. Sin City bruker 10 år på å gjenskape seg selv, denne gang som Disneyland for voksne. Gambling er nå solgt inn i vår kultur som tegn på velstand og lykke. Avdankede idrettsutøvere og realitystjerner forteller ungdommen at poker er så kult du ikke har levd et liv uten å ha donert en del av lønna til gamblinggigantene. På 70 tallet reiste vanlige folk til Las Vegas i håp om vinne en formue. I 2021 reiser vi dit for å vise at vi har råd til å tape en formue.

I 1994 er pyramidecasinoet Luxor akkurat ferdig bygget. Byene Henderson og Las Vegas har ennå ikke smeltet sammen og de store Wynn-casinoene eksisterer fremdeles bare på tegnebrettet. Vi ender opp på Aztec Inn ved siden av betongramma til det som senere blir Stratosphere Tower og går for italiensk restaurant og low budget gambling med gratis øl. For 5 dollar kan vi gamble en time og drikke så mye vi orker. Det gjør vi ! Vi besøker noen av de store casinoene hvor afroamerikaneres fremste oppgave fremdeles er å vente stivpyntet på toalettet for å tilby hvite gjester skopuss eller et ekstra håndklede. Vi har joggesko og flagrende skjorter og vår Vegas underholdning er ikke showgirls men en paranoid finne som med en panters årvåkenhet vokter sin enarmede banditt, overbevist om at han har knekket koden på når automaten vil gi ham jackpot. Ut på natten snubler vi tilbake til hotellet. I grøftekantene sover middelaldrende menn i smoking mens sirener høres uavbrutt. Morgenen etter bidrar ekte norske tømmermenn til at det er lett å velge bort Las Vegas og flykte ut i ørkenen. Vi sverger å aldri vende tilbake.

12 år senere besøker jeg nok en gang i Vegas. Med årene har det blitt flere besøk og mitt syn på byen har endret seg. Mitt Las Vegas er en oase hvor jeg hviler ut etter uker i ørkenen, hvor jeg kan sove lenge og spise luksuriøse frokoster i stedet for brødskive i bilen. Men av nostalgi har jeg holdt på vanen med forsiktig gambling i bytte mot gratis alkohol, men la meg presisere .. bare på grunn av nostalgien og minnene fra 1994…

Kjørerute 21.07.1994

Link til 22.07.94 – Ørkenvandringer

1994 - The Great Buffalo Hunt

…and Justice For All

Legg igjen en kommentar
JFK – New York.

Los Angeles 1994 er gjengenes by. Rivalisering, kriger over territorium, drive-by shootings og paranoia.

Vi våkner 04:45 etter 5 timers søvn. Døgnville, sultne og med kurs for Disneyland. Vi kjører nordover til Southwest Anaheim, går ut av bilen for å handle. Mange er ute så tidlig , alle like mistenksomme.. studerer folkene på andre siden av gaten grundig før de krysser den. Vi går på konditori og kjøper boller fulle av søtt klissent jordbærsyltetøy. Kroppens sukkerbehov er allerede dekket for de neste 3 dagene.

Einar Opsahl fremfører Rockin In The Free World av Neil Young på Freeway Motel,Anaheim kl 06:04 på morgenen.

08:30 åpner Disneyworld

og vi blir 10-åringer som tilbringer de neste 13 timene som gjester hos Mikke Mus. For vår generasjon er det som å komme til ett hellig sted. Mange år senere i Disney World ser jeg voksne mennesker gråte når fyrverkeriet skytes opp på kvelden og jeg forstår dem. Dette er øyeblikket de har spart til og ventet på i 20 år for å oppleve en gang i livet. Vi er skeptiske til amerikansk plastikk-kultur men vi lar oss trollbinde av the imagineers visjoner av eventyrland og nostalgien i å gjenoppleve egen barndom. The Magic Kingdom er virkelig magisk.

The Rough Guide To USA var bibelen noen år før internet ,google og tripadvisor gjør det overflødig å lese seg opp på forhånd. Min bokhylle har fremdeles en god samling reisebøker og de blir stadig flere. Hvem vet når telefonen går tom for strøm eller du er uten mobildeking… ekte eventyrere er aldri tapt bak en vogn

Vel ute av trolldommen begår vi generaltabben å sjekke inn på første billige motel vi ser.

I dag ligger Disney California Adventure på dette stedet. I 1994 var gaten utenfor Disneyland en serie billige moteller drevet av folk som desperat prøvde å cashe inn på Disneymagien. Vi betaler 22 dollar og får med noen hundre insekter på kjøpet. De levde antagelig av den store klumpen med blod som er størknet fast i teppet. A/C virket antaglig sist en gang på 70 tallet. Det er 28 grader og ingen lufting i rommet. Vi er erfarne fjellfolk og graver oss inn … i våre medbragte soveposer på toppen av sengetøyet. Vi er ankommet det ville vesten…

Kjørerute 19.7.1994

And Justice For All (Ottershagen)

Now he’s driving down the freeway
he’s looking rather mean
out on a quest for justice
whatever that’s supposed to mean
a rather good looking fellow
at the least, once he’s been
now the scars inside his brain
has removed the human being

They took his job away
they took his life away
his wife left with the children
she said she couldn’t stay
One day they picked up his car
because he could not pay
instead of turning helpless
he stole a car and he ran away

Observing the ruined wasteland
the litter on the streets
someone has to clean up this mess
he knows the country’s needs
and he ain’t expecting any
help from his community
where half the population
are crack heads or speed freaks

Cruising down Sunset Strip
he doesn’t know where to begin
should he start in Hollywood
should he burn or should he kill
He pulls a gun out of his pocket
blows some coke
and blows his brain away
it’s cooler to let Hollywood live
and shoot some stranger
on the
Santa Ana Freeway

And justice for all
and justice for all
declaration
confirmation
time to clean up
this fucked up nation
be ready for the new sensation
when he ends the segregation

Link til 20.7.94 – I Want to see you dance again

  • På vei til
  • fengselet i ToonTown

1994 - The Great Buffalo Hunt

18 juli 1994 – The Great Buffalo Hunt

Legg igjen en kommentar

For noen av oss som vokste opp på 70 – tallet var USA den store drømmen. Vi leste Donald Duck, så Alias Smith & Jones på fredagskveldene og leste Sølvpilen. Vi var midt i Vietnamkrigen og våre foreldre husket John F Kennedy. John Wayne hadde dominert kinolerretene i nesten 40 år. John Ford filmet i Monument Valley og Las Vegas ble en myte. Vi hørte musikk skapt i Laurel Canyon og Height Asbury, Neil Young , The Byrds og The Doors. Vi så napalmbombingen på dagsrevyen, vi så Richard Nixon gå av etter Watergate og leste Præriebladet med tegneserieversjonen av revolusjonskrigen. Bøkene om Hjortefot ga oss guttebokversjonen av Lewis & Clarke ekspedisjonen. I tenårene leste vi Bury My Heart At Wounded Knee og holdt med Crazy Horse og Sitting Bull

I 1994, etter 6 måneder med diskusjoner, planlegging og studentliv på sparebluss så var dagen kommet. Den store drømmen ble realisert kl 0600 på morgenen 18 mai. Dagen etter at Brasil hentet hjem World Cup trofeet i fotball kjørte faren til Einar meg og Einar til Fornebu. Vi svevde på flere plan mens vi så etter oljepattformer og isfjell, før vi mellomlandet på JFK . Hente ut bagasje , løpe som gale gjennom flyplassen , sjekke inn på flyet til Los Angeles hvor Einar fikk gleden av å være barnevakt for en 2 åring i 6 timer mens jeg satt ved vinduet og nøt utsikten med Catherine, som var på vei hjem til San Diego etter å ha vært utvekslingsstudent i Uppsala. Vi ble invitert med til San Diego men Einar var smart nok til å legge ned veto og vi holdt oss til vår opprinnelige planer. Vi hentet ut bilen og startet roadtripen med noe av det jeg liker aller best , å kjøre gjennom en amerikansk storby mens jeg bytter mellom de lokale radiostasjonene og hører Hotel California , talk shows, tex-mex og trekkspill, talk shows og heftige diskusjoner på spansk i en salig blanding. Kartet stemte ikke med terrenget så jeg leste kart og tolket veiskilt etter beste evne mens Einar holdt hendene på rattet. Etterhvert kom vi oss ut på Santa Ana Freeway og suste sørover til Anaheim. Vi så skiltene til Disneyland og tok en impulsstopp på et $25 dollars hotel som viste seg å ha utmerket standard. Vi hadde vært på reise i 25 timer og eventyret var såvidt begynt…

Kjørerute 18 juli 1994 (link til googlemaps)

A Girl Named Catherine (Ottershagen)

A girl named Catherine on a plane
somhow she took my breath away
returning home from her holiday
I was starting mine
and had to go another way

A girl named Catherine going home
to San Diego all alone
Two hours from LA and I’d be downtown
but I have to drive down some other roads

Who could have seen a thing like this coming
I met her in the sky, out in the blue
sometimes we could see through the clouds below us
places the road would take me to

A girl named Catherine in the sky
I still recall the beauty in her eyes
I touched her heart
and she touched mine
now the planet is
dividing our minds

Who could have seen a thing like this coming
I met her in the sky, out in the blue
sometimes we could see through the clouds below us
places the road would take me to

Link til 19 juli. And Justice For All

JFK – 3 hour transfer – the adventure is unfolding
Einar har sikret seg bilnøklene .. han ser forholdsvis fornøyd ut.
405 nordover fra Los Angeles International Airport. Omtrent samtidig med at vi oppdager at kartet har veinummere mens skiltene har veinavn. … oops.
Approaching Anaheim