Stikkordarkiv: southwest

1994 - The Great Buffalo Hunt

The Secret OF The Roadtrip

Legg igjen en kommentar

Vi har funnet en siste severdighet, redwoodskogen, men tømmermennene vi hyret inn kvelden før arbeider overtid. De er såpass slitsomme at vi bommer totalt på retnngen . Vi ser steder vi aldri vil få vite hvor er men etter et par burgere og en cola som unektelig smaker Southern Comfort finner vi til slutt tilbake til San Jose. Vi studerer kartet og himmelretningene og snart er vi på småveier i Santa Cruz Mountains. Ekte roadtrippere gir aldri opp, de tilpasser seg.

Utsikt mot San Jose

Det er alltid en mektig opplevelse rundt hjørnet for den som er nysgjerrig. Denne gangen belønnes vi med en høytidsstund blandt disse tause kjempene som sto her hundrevis av år før spanske misjonærer kom fra Mexico.

Redwood og Sequioa er verdens største trær og dekket fram til siste halvdel av 1800 tallet store områder i California. Så startet snauhogsten og samtidig som bisonen forsvant fra prærien så ble 95% av Redwood skogen hogget ned. Etter jordskjelvet i San Francisco i 1906 ble titusener av primitive hytter for hjemløse bygget av Redwood-trær. I dag er det endringer i klimaet som er den største trusselen mot disse kjempene som overlever vinter, jordskjelv og brann. Men kjempene har en svakhet. Det er avhengig av et bestemt klima og klimaet i California endrer seg raskt.

Big Basin Redwood State Park, Santa Cruz Mountains

Senere kjører ned til kystbyen Santa Cruz men på en fredag kveld er hotellene fullbooket, og slitne ser vi lengselfullt mot boardwalken med den klassiske tre berg og dalbanen før vi kjører over fjellet tilbake til San Jose.

Jeg avslutter kvelden med å bli stoppet av Highway Patrol for å kjøre på rødt lys. Litt stressa stopper jeg bilen uten å stoppe motoren og det blir full pakke med blålys, lyskaster og "keep your hands where I can see them" Heldigvis har vi returbillett til Norge om to dager og politimannen lar nåde gå for rett og dropper boten.

Tømmermennene har ennå ikke tatt kvelden når vi til applaus fra motellets gjester svinger inn på samme motell vi forlot 11 timer tidligere.

Dette er roadtripens hemmelighet. Du kan avslutte dagen der du startet den men likevel være et helt annet sted.

1994 - The Great Buffalo Hunt

Life Is A Roller Coaster

Legg igjen en kommentar

Det skal være gode grunner for å forlate en by man forelsker seg i. En av dem kan være at det ene rimelige hotellet kun hadde en ikke alt for bred dobbeltseng. Kanskje er vi også litt rastløse etter å ha tilbragt hele 4 netter på samme sted. Uansett er det på tide å hente bilen ut av parkeringsgarasjen og nyte de siste dagene av vår roadtrip. Utfordringen er at vi ikke har flere planer så vi må improvisere.

Paramount’s Great America

Etter å ha konstantert at Golden Gate for 5 dag på rad er pakket inn tåke suser vi 80 kilomenter sørover og ser plutselig skiltene til Paramount’s Great America fornøyelsespark. Dette var i 1994 en park med ambisjoner om å konkurrere med Universal Studios men den klarer det ikke helt. Showene er uramerikanske stress men vann-ridene er gode. Den har også en Days Of Thunder Simulator som fungerer bra og Einar lærer at man ikke skal ta av sikkerhetsbeltet i simulatoren før vi får beskjed. Han slipper med skrekken. Det viser seg at han også slipper høydeskrekken for en stund når vi tester parkens 5 berg og dalbaner. Alle er av god kvalitet, inkludert en splitter ny Batman The Ride. Siden vi besøker parken på en ukedag er køene korte og vi har det ustyrtelig morsomt noen timer når vi for første gang får testet baner hvor både henger under skinna og kjører stående. Alt dette er vanlig i store parker i dag men i 1994 var det heftige saker. Tankene går tilbake til grensa mellom California og Nevada hvor de var i ferd med å bygge en berg og dalbane med startpunkt inne i hotellet. Det går 12 år før jeg er tilbake og tester både den og mange andre berg og dalbaner i statene. Enda en ting jeg ble hekta på i løpet av turen.

Den store attraksjonen i Paramount’s Great America 1994

Great America parken har kjørt sin egen berg og dalbane siden 1994 og heter nå California’s Great America. En pussig detalj vi var uvitende om i 94 er at vi i Universal Studios besøkte et gjenskapt sett fra Beverly Hills Copp III. En sekvens i den filmen er filmet i Great America.

Seint på kvelden kjører vi inn i San Jose og finner oss som vanlig et rimelig motell

1994 - The Great Buffalo Hunt

Walk With ME

Legg igjen en kommentar

Det er mange måter å se en by på. En av de aller beste er å gå byen, og det er nettopp det vi gjør denne dagen. Vi legger igjen kameraer og bilnøkler og legger ut på en 25 kilometer lang halvmaraton gjennom San Francisco. Målet er Haight Asbury. Dit kommer vi ikke.

Gårute gjennom San Francisco

Vi ser derimot slummen i Tenderloin, utkanten av Japantown og The North Panhandle. Vi når hjørnet på Golden Gate Park uvitende om at vi er bare et par kvartaler fra hippienes hovedkvarter.

Link til side med bilder fra Tenderloin før og nå

Vi fortsetter inn i Golden Gate og ser utstillingene på California Academy Of Sciences før vi fortsetter gjennom parken til bison paddocken, vårt siste møte med bison på turen. Denne gangen beiter de ikke det fri men står i en forholdsvis romslig innhegning.

Bilde med link fra Wikipedia

Golden Gate Park må være en av de flotteste parkene i verden. Rundt 5 kilometer lang strekker den seg fra the Panhandle og hele veien ut til Stillehavet. Denne dagen snur vi litt over halvveis men har du en dag ledig i San Francisco så lei en sykkel og sykle gjennom parken og nordover til broen.

Bilder og info om Golden Gate Park

Vi vandrer tilbake til Nob Hill og forsøker å finne baren fra kvelden før. Det klarer vi ikke.

Denne dagen så vi alt annet enn hva vi planla å se. Det fungerte helt perfekt. Det var denne dagen jeg ble kjent med byen og forelsket meg i San Francisco

1994 - The Great Buffalo Hunt

Fog On The Bay

Legg igjen en kommentar

070894 -Vi suser avgårde på Interstate 80 mot San Fransisco. 160 kilometer er en beskjeden dagsetappe på vår tur. Vi er ferdige med ørkenen og tar en pause fra natur og gammel historie. Nå er det turens siste store mål som gjelder, San Fransisco. Radioen gir oss et perfekt 70 talls soundtrack og vi er California Dreamin. For å få den beste introduksjonen til byen så tar vi en liten sving nordover for å komme inn over Golden Gate Bridge. Sola skinner … på alle andre steder enn Golden Gate. Broa er pakket inn av tjukk tåke og vi kjører over den uten å få mer enn noen små glimt av brospennet.

Utsikt fra Coit Tower – 1994

Byen har ennå ikke startet oppussingsprosjektet som gjør den til et yndet turiststed. Vi går opp til Coit Tower og nyter utsikten før vi parkerer bilen for noen dager i St Mary’s Square Parking Garage

Utsikt fra Coit Tower 070894

I løpet av kvelden får vi med oss mystiske Chinatown, Broadway’s red light district og beatpoetenes barer. Vi ender opp i en liten bar på Nob Hill hvor vi spiller biljard og skravler til langt etter stengetid med bartender Mina og stamgjest Jay. Jay har en promille som er langt høyere enn vår når han rusler ut i natten for å finne bilen og kjøre sørover mot San Jose. Det finnes ikke promillekontroller i Amerika skryter han. Vi følger byen og livets nedoverbakke der vi snubler mot hotellet og går slalom mellom hjemløse, dopdealere og prostituerte av begge kjønn, og ubestemmelige kjønn. Det er langt over midnatt og gatene er for lengst tømt for mennesker som er ute i ærlige ærend men byen lever..

Broadway San Fransisco -Bildet linker til artikkelen om Broadway som bildet er hentet fra. Foto :Matt Dayka
Market & Mason 1952 – Bildet linker til en side om neonskilt i San Francisco

Byen er ørkenen , ørkenen er byen

Fog On The Bay (Ottershagen)

I woke up today
to the sound of rain
The summer is cold
and there’s fog on the bay
and Saint Franciscus
has closed the gate
so I can’t se the ship
that would take me away

I pack my things
and walk up to the Heights
someone buy me a meal
or my guitar provides
a handful of dollars
or just a handful of change
I’m an tourist attraction
American made

Down in the park
I find shelter from the rain
I count the drops on my bag
to kill this cold summer day
and Saint Franciscus
has closed the gates
and narrowed my chance
of a happy escape

1994 - The Great Buffalo Hunt

The GOLden State Killer

Legg igjen en kommentar

060894 – Vi nyter en hviledag i Sacramento. Byen er riktig innbydende en lørdag formiddag. For en gangs skyld får bilen hvile det meste av dagen og vi følger ruta fra kvelden før til Downtown og Old Sacramento. På dagtid er byen idyllisk der den ligger mellom Sacramento og American River. Den har flotte parkanlegg og et levende sentrum men gjennom historien renner det en elv av blod i denne byen.

Sacramento er hovedstaden i California og har en særdeles blodig historie. John Sutter Sr, en sveitsisk immigrant fikk i 1839 løyve fra Mexico til kolonisere området. De lokale stammene, Nisenan, Modoc og Miwok var allerede redusert på grunn av malaria og tvangsflytting til San Jose eller mot Oregon men når gullrushet i California startet ved Sutters Mill i 1848 bryter en voldsbølge ut i området.

Sutters Mill hvor gullrushet i California startet

Gullrushet forsårsaker en folkevandring fra statene i øst. USA sikrer seg California og Arizona etter en kort krig med Mexico og innleder bokstavlig talt det ville vestens gullalder. Samtidig tidobles imigrasjonen fra Kina. I 1852 ankommer over 20 000 kinesere San Fransisco.

Dessverre er det ikke plass til alle i det forjettede land. Indianere, kinesere og fargede forbys i 1854 å vitne i rettsaker og fratas i praksis all beskyttelse fra rettssystemet. Kinesere blir også ilagt en ekstra skatt for gullgraving og kan ikke registrere eiendomsrett til sine funn. Dette utløser en voldsorgie og det innføres skuddpremie på indianere og kinesere. Det hele topper seg med «Chinese Exclusion Act» i 1882 som er et forsøkt på å stoppe kinesisk innvandring

Reklame for vaskemidler 1886

Ingen vet hvor mange som ble drept i disse årene. Tallet er antagelig godt over 10 000. I oversikten over massakrer i indianerkrigene er California overrepresentert. I årene 1846-1865 er det registrert over 50 massakrer på indianere bare i California. En av dem så omfattende at den regnes som en sammenhengende 3 års massakre hvor over 1000 medlemmer i av Yuki stammen blir utryddet.

Kintupash , også kjent som Captain Jack – henrettet 1873 for å drepe en amerikansk general og en prest.

Disse systematiske drapene på fargede, kinsere og indianere blir fortiet i historiebøker, i litteratur og i film og kunst. Det er fremdeles mer behagelig å tenke på den noble indianer som tappert dør i kamp mot en overlegen amerikansk hære enn å se for seg hundrevis av eldre,barn og kvinner voldtatt og myrdet av tippoldeforeldrene til innbyggerne i dagens California. The Golden State , staten som er mer frisinnet og tolerant enn noen andre stater. Men en arv har de fra sine forfedre, California er fremdeles massemorderens stat.

Tilfeldigvis er dette veldig synlig i oversikten over kjente personer fra Sacramento. ; Richard Chase (minst 6 drap,voldtekter,nekrofili) , Gerald og Charlene Gallego (minst 10 drap,sexslaveri, voldtekter), Roger Kibbe (minst 7 drap), Theresa Knorr (minst 2 drap på egen barn, misbruk av barn), Dorothea Puente (minst 9 drap på eldre og funksjonshemmede), Morris Solomon (minst 7 drap), Nikolay Solty (6 drap) .

Ingen personer fra 1800 tallet er med på listen. Ingen ble dømt for drap på indianere og kinesere , men høvdingen Kintupash fra Modoc stammen ble hengt for drap på en prest og en general under Modoc-War i 1873. ..and justice for all..

Nome Cult Walk. I 2013 gjenskapte indianere marsjen hvor de ble fordrevet fra Round Valley. De er glemt av historien men de glemmer ikke historien.

Som en kuriositet; Hvilken person fra California omtales oftest i norske media ? Jeg vil tippe Charles Manson kommer for høyt opp på listen .. men han er altså bare en small potato i sagaen om The Golden State Killers.

The Golden State Killer er for øvrig også en ekte seriemorder… byen blir ørkenen … ørkenen blir byen

1994 - The Great Buffalo Hunt

Henry Is My MAn

Legg igjen en kommentar

Klokka er allerede 1400 når vi kjører ut av Reno. Et døgn med slaraffen har gjort godt etter mange lange dager. På de 150 milene fra Montana har en halvtimes søvn i bilen kl 5 om morgenen og et par stopp på bensinstasjoner og veikroer vært eneste hvile.

Vest for Reno kjører vi gjennom en av Californias mange skogbranner. Vi nøyer oss med 35 mil denne dagen før The Rough Guide lokker oss inn til et billig hotell i Sacramento, Californas hovedstad…seriemordernes hovedstad…

Vi skjønner snart av mange av gjestene bor på welfare på hotellet. Slitne gjester studerer parkeringsplassen fra balkongen utenfor hotelldøra og fra etasjen under oss administreres et omfattende dopsalg.

Vi lar oss ikke skremme av bagateller og er klar for en tur på byen. Vi setter kursen mot downtown, til fots, men skjønner raskt at vi er på feil sted. Heldigvis har vi lært noen triks på turen. Skjortene må alltid være åpne og utenpå buksa slik at ingen ser om du har et våpen på deg. Gangen må være bredbeint i beste cowboystil og vi har tilsynelatende ingen bekymringer i verden. Har vi øyekontakt med fremmede holder vi blikket fast til motparten ser ned og vi er aldri i tvil om hvor vi skal, selv når vi har gått oss bort. Denne strategien utviklet vi i småbyene i Wyoming og Sør Dakota der de eneste levende vesener på gaten er ungdomsgjenger på fortauene eller steine pickupkjørere med rifle hengende bak forsetet.

Det blir nok drikke og en vegetarpizza(!) på en stusselig bar før vi ustø rusler tilbake til hotellet. Noen hundre meter før vi er i mål forlanger jeg at vi besøker en bar til. Den ligger i andre etasje på et hus som på innsiden ligner en kirke. I det vi entrer baren blir alt bokstavelig helt stille. Vi ser raskt at vi er de eneste hvite i lokalet og om gjestene som stirrer på oss ikke er direkte fiendtlige så er de i alle fall ytterst skeptiske til hva slags ærend to heller bleike nordmann kommer i. Vi velger å holde på cowboy-attituden og går langsomt inn til bardisken og ber om to øl. Etter noen lange sekunder våkner lokalet til liv igjen og vi sitter ved bardisken og drikker turens mest nervøse halvliter før vi bredbeinte og arrogante rusler ut igjen. En rask 200 meters jogg bringer oss trygt tilbake til hotellet.

Dagen etter har vi en lang prat med vår hyggelige fargede nabo Henry som er av de fastboende. I en alder av 50 har han levd et røfft liv. Han råder oss til å aldri forlate hotellet til fots da vi garantert vil bli overfalt og ranet. Vi forteller at vi har hatt en fuktig kveld på byen allerede. Henry mener vi har vært usedvanlig heldige og at det utvilsomt er vår cowboystrategi som har reddet oss. For å understreke sitt poeng drar han opp skjorta og viser oss en mage fulle av arr etter at 7 mexcianere overfalt han for noen år siden. Vi setter pris på praten alle tre. Vi ønsker Henry alt vel og han ønsker oss god tur videre… og et par måneder senere får også han sin egen sang.

Henry Is My Man (Ottershagen)

Looking out from behind the curtain
he’s hiding in his room again
checking out the new come strangers
and whether they are foe or friend
he spends too much time in his room
but he’s got nowhere else to go
opening up the door a little bit
he says a week hallo
Sacramento City is such mean town
and he never leaves his room alone
Henry is my man

Born in the swamps of Louisiana
grew up to be a football star
he did real good on high school
a scholarship to the stars
then his good fortune ended
he was injured, broke a leg
no football means no scholarship
soon he was out in the streets to beg
and he can’t go back to his family
somewhere on the way they became enemies
Henry is my man

He’s got a niece in San Francisco
it’s nice out by the coast
but he hasn’t seen her for such a long time
and it’s quite a way to go
if someone offered him a ride
he never would accept
if he blew this last option
there would be nothing left
Once he settled down, even got a kid
but it had to turn out the way it did
Henry is my man

Looking out from behind the curtains
he’s hiding in his room again
checking out the new come strangers
and whether they are foe or friend
watching TV and checking the traffic
of the amateur pusher downstairs
pays someone to deal with laundry and shopping
he has practically disappeared
Half a mile from the downtown square
he’s living in the middle of nowhere
Henry is my man

1994 - The Great Buffalo Hunt

Tatanka

Legg igjen en kommentar

Vi er kommet til Black Hills, Lakotaenes hellige fjell. En gang levde apachene her, men på 1700 tallet ble de fotrengt sørover, så kom kiowa, cherokee og crow før de ble fordrevet sørover. I 1868 fikk Lakota området til evig tid i fredstraktaten som ble inngått på Fort Laramie

Tatanka

De ble lovet at disse åsene var deres til evig tid. Det løftet ble holdt til det ble funnet gull her i 1874. Den amerikanske hæren med General Custer forsøkte å holde gullgravere, nybyggere og lykkejegere ute men til ingen nytte.

Bison, prarie dogs, pronghorns

Tatanka – amerikansk bison levde for 300 år siden over det meste av dagens USA og prærien i Canada. For 160 år siden fantes fremdeles flokker på 1 million dyr. Så startet nedslaktingen. Om indianerne ikke kunne slås i krigføring så kunne de sultes i hjel. I løpet av 30 år forsvant flokkene. Kun noen titalls dyr overlevde i dyrehager og på gårder. I dag kan flokker av bison beite fritt på steder som Black Hills og Yellowstone men den største flokken , i Yellowstone, teller bare rundt 1000 dyr.

På alle turer er det none øyeblikk som definerer turen, veikrysset ved Disneyland, varmen i Valley Of Fire, det første synet av Grand Canyon, uværet ved Monument Valley. Dette er nok et slikt øyeblikk. Noen timer er vi nesten i det virkelige ville vesten. Møtet med bison er stort for oss begge . Vi blir fort revet ut av idyllen når vi må ut av parken for å campe. Lakotaene hellige fjell er nå golfbaner, casinoer og feriehoteller for den amerikanske hvite middelklassen. Vi ender til slutt på Wheels Wind camping som ligger på sletta hvor Custer og hans menn campet i 1874.

Eieren av camping viser stolt fram at han er den lykkelige eier av en av Custers pistoler. Vi tenner leirbål,lager kveldsmat og underholder øvrige gjester med noen sanger av The Dalesmen. Vi sparer det verste til i morgen

Kjørerute Casper – Custer

Black Hills (Ottershagen)

I just came here this morning
crossed the great plains last night
had a little night meal in Cheyenne
now the hills are revealing to my eyes

I am not concerned with religion
but the history of this land
I just had to be a witness
to the things I can’t understand

Betrayed by the gold
the Sioux lost the black hills
if I’d been there with them
I would shoot to kill

They made parks for the buffalo
to preserve an illusion of the old west
and they made faces of the mountains
to prove the white man is the best

There is no Sioux up in the hills
a sacred place, where he cannot be
and to fulfill the humiliation
they named the state park after
his biggest enemy

Betrayed by the gold
the Sioux lost the black hills
if I’d been there with them
I would shoot to kill

There’s be no casinos
nor golf courses
no fat tourist riding
Indian horses
pretending to be
one of Custer’s men
if they had the chance
they would do it again
if they had the chance
they would do it again
and again

1994 - The Great Buffalo Hunt

The Continental Divide

Legg igjen en kommentar

Vi unner oss noen timer ved the Royal Gorge før vi reiser videre. Dette er nok en Canyon men med en twist. Det er bygget hengebru og gondolbane over den og det er litt karuseller for barn. Einar har høydeskrekk men lar seg overtale til å krysse hengebroen. I 1994 var dette verdens høyeste hengebru med 291 meter ned til elva. I bunnen kan vi se raftingflåter seile ned strykene. Gondolbanen går enda høyere over elven. Vi overlever.

Etter en uke med mektige opplevelser er det behagelig å bruke noen timer i denne parken. I 2012 brenner hele fornøyelsesparken ned men siden det er sparsomt med slike attraksjoner i fjellene er den bygget opp igjen allerede året etter.

På ettermiddagen kjører vi innom nok en gullgraverby, Cripple Creek. På byens Casino klarer vi å vinne akkurat nok til en bedre middag. Det blir også tid til en telefon til hjemlandet. What ? Ingen mobiltelefon sier du.. å nei , her går det i postkort og en og annen telefonsamtale.

Mot kvelden suser vi ut av fjellene og ut på prærien. Det blir en kort stopp i Denver før vi setter kurs mot Cheyenne,Wyoming. Der er det Frontier Days og alle hotellene er fulle. Hviledagen blir lang likevel. Ved soloppgang kjører vi småveier på prærien, lytter til Monty Python sketsjer på radioen og studerer Pronghorns. Først i 9 tiden får vi booket oss inn på et hotell i utkanten av Casper,Wyoming og er klar for en ekte hviledag.

Canon City – Casper

1994 - The Great Buffalo Hunt

Mesa VErde

Legg igjen en kommentar

For de fleste er Colorado Rocky Mountains og prærie, men i statens sørvestlige hjørne ligger et annet Colorado, tidskapselen Mesa Verde. I grenselandet mellom ørken og mektige fjell ligger et fjellplatå hvor tiden har stått stille i 650 år. Det var hit «the ancient ones», «ancient pueblos» eller «anasaziene» flyttet etter å ha drevet jordbruk på ørkenslettene. De tidligste tegn etter mennesker i dette fjellplatået er 9500 år gamle. De er vandrere, farmere og bor i hytter og hull i bakken. For 1600 år siden starter en periode på nesten 1000 år hvor kulturen endrer seg drastisk. Det bygges hus i fjellvegger. Husene blir til byer. Det oppstår religion og vitenskap. De har god kontroll på solen og månen slik at de vet når de skal plante korn og mais. De lager solur av vinduer slik at de vet nøyaktig når de passerer vintersolhverv. Dype canyons gir naturlig forsvar mot fiender og de har varslingssystemer som gjør at de kan advare byer kilometre unna på sekunder om inntrengere blir observert.

En gang rundt år 1350 forsvinner de. Noen tror de flyktet på grunn av krig, andre at det var langvarig tørke som gjorde at de forlot fjellene. Rester av folket spres fra Arizona og New Mexico til Mexico. I 500 år står klippebyene bevart og urørt. Ute-folket som flytter inn i området har stor respekt for fjellet og byene.

Vi er historikere og arkeologer noen timer og følger sporene gjennom fjellet. Vi er i ferd med å lære at selv forvunne indianerstammer kan bli fraranet sitt land og sin arv. Spanske ekspedisjoner er innom området på 1770 tallet og gir fjellet navn, men det er først 100 år senere at de hvite inntrengerne oppdager den arkelogiske skatten i fjellet. I 20 år blir fjellet systematisk vandalisert og plyndret av skattejegere, farmere,cowboyer og arkeologer. Golv og vegger slås i stykker, Tak blir brukt til fakler og bål. Kjeramikkk og pilspisser selges eller eksporteres til fjerne land. Sverige er blant de som forsyner seg og en samlig havner til slutt på nasjonalmuseet i Finland. Først i 2019 blir man enige om å returnere mange av gjenstandene.

Vår lærdom denne dagen er at vi vet mindre enn vi trodde om dette mektige landskapet og folket som har levd her i tusener av år.

Grand Canyon – Monument Valley – Mesa Verde … vi har funnet et annet vesten. Et vesten vi ikke kan se på postkortene, i westernfilmene eller lese om i cowboylitteraturen. Men handlingen og slutten er den samme

Indianerne forsvinner og de hvite inntrengerne tømmer området for vilt og verdigjenstander

Ørkenen blir byen , byen blir ørkenen … men den som lytter godt kan fremdels høre Kokopelli, fløytespilleren,spille sangene for skyggene som vandrer over fjellet i sene kveldstimer

Kokopelli er tegnet i utallige petroglypher. Her er han til høyre i bildet, gjenskapt av kunstnere der han spiller utenfor museet i Monticello,Utah

26.7.94 Cortz – Mesa Verde – Silverton

1994 - The Great Buffalo Hunt

desert Talks

Legg igjen en kommentar

Vi er ferdige med sivilisasjonen. De massive inntrykkene fra amerikas underholdningmaskiner, glitter, plastikk,illusjoner og nederlag gjør at vi flykter nordover. Fra The Strip og forbi Downtown er det kilometre med slitne moteller med adult movies på rommet. Liquor-shops og kapeller, synd og frelse side om side. Her bor arbeiderne som holder maskinen i gang, her bor de profesjonelle gamblerne, de avhengige, de lovløse og de fortapte. Her finnes ingen ekte drømmer og hver oase er en illusjon. Byen er en ørken og ørkenen er byen.

Vi følger Interstate 15 nordover til paiutenes land. De lever av å selge fyrverkeri men et noen miles unna har naturen laget sitt eget fyrverkeri. I Valley Of Fire bryter den rødglødende Aztec sandsteinen seg opp av sanden. Det er goldt, det er brennende hete, det er magisk. Her finner vi de første sporene av et mystisk folk vi kommer til å følge den neste uka. Petroglypher risset inn i sandsteinen vitner om at for 1000 år siden levde det et annet folk her. Et folk som forsvant 150 år før Columbus «oppdaget» amerika. Et folk som over 500 år gikk fra å bo i huler til å bygge små hus i fjellsidene. De flyttet østover og bygget byer og utviklet avanserte kalendere. Etter en tørke flyttet de sørover i Arizona og bygget byer på ørkenslettene med drenering og vannningsanlegg med tusener av innbyggere .. og så .. en gang rundt år 1350 forsvant de. The Ancient Ones, eller Anazasi som andre kalte dem. Hvordan utvikler en kultur seg så raskt i denne barske naturen og hvor ble den av?

Petroglypher i Valley Of Fire State Park

Valley Of Fire lever opp til navnet. Det er 45 grader men vi er lykkelige over at roadtripen er tilbake på rett spor. Vi besøker The Lost City Museum i den lille byen Overton og spiser T-bone steak med hippier på den lokale baren Utenfor sheriffkontoret står en tanks. Alltid beredt! Så kjører vi sørover langs Lake Mead rett øst for Las Vegas hvor vi tar turens eneste bad. Uten å vite det så har jeg også besøkt min første enhet i USA’s nasjonalparksystem. Vi har fokus på Grand Canyon og Yellowstone men Lake Mead National Recreation Area ble opprettet i 1964 og er en av 423 enheter. Mer om det senere.

I 1994 gikk fortsatt veien fra Nevada til Arizona over Hoover-dammen. Vi beundrer det imponerende byggverket som sikrer strøm til California og Nevada men som samtidig er en katastrofe for plante og dyreliv nedover elven. Minst 96 mennesker døde under byggingen. Vi stiller klokken en time tilbake, krysser grensen og trykker gassen i bånn.

Deserts (Ottershagen)

In deserts we wander
in deserts we die
in deserts we’re searching
for the things we pass by
in deserts we’re thirsty
but have to stay dry
in deserts we’re falling
learning to fly

In deserts we’re working
at least we do try
in deserts we’re dreaming
of touching the sky
in deserts we’re feeding
our children and wives
in deserts we’re living
our miserable lives..

Kjørerute 22.7.94 Las Vegas – Valley Of Fire – Seligman